Forskningsformidlingen og informalitetstyranniet
Espen Ytreberg, instituttleder for Institutt for medier og kommunikasjon (IMK).
I det sosiologiske standardverket The Fall of Public Man hevdet Richard Sennett at dagens mediesamfunn er et ”intimitetstyranni”. Selv tenker jeg at ”informalitetstyranni” kunne vært et interessant alternativ. I dagens medier er virkelig intime temaer og væremåter riktignok til stede, men oftest i marginene av medietilbudet. I medienes sentrum, på virkelig populære arenaer som Skavlan og riksavisenes portrettintervjuer, er normen heller det uformelle. Forskere som opptrer på skjermen nå til dags vil ikke bli kommandert til å være intime, men de vil ofte oppleve et press i retning av det uformelle. Direkte og indirekte vil de bli bedt om å være spontane, humor- eller humørfylte, hverdagsnære og ekspansive i kommunikasjonen.
Utfordringer
Informalitetstyranniets mest grunnleggende utfordring er å forstå at det i det hele tatt gjør seg gjeldende. Jeg gjorde en observasjonsstudie av redaksjonelle prosesser i et NRK-program som gjorde mye bruk av forskere. De forskerne som slett ikke var i stand til å gjenkjenne informalitetskravene, ble som oftest ikke brukt på lufta. Noen få av dem slapp til nettopp fordi de ble sett på som ufrivillig underholdende. De fikk agere i rollen som ”pussig skrue” med uhemmet forskerentusiasme for et eller annet. En slik rolle har noen fått mye skjermtid på, men gevinsten er diskutabel når publikum inviteres til å smile, ikke bare med men også av, forskeren.
En noe mer subtil utfordring ligger i måten uformell kommunikasjon på skjermen gjerne pendler mellom alvor og humor, mellom høyere og lavere grad av forpliktelse overfor substansen i det som sies. I et intervju på talkshow, i frokost-tv eller i ungdomsprogrammene legger programlederne rett som det er opp til en pendling mellom alvorssnakk og small talk. Bjarne Håkon Hanssen feilberegnet dette fatalt en gang på Skavlan da han prøvde å improvisere et kompliment til krimforfatteren Liza Marklund. “Det er få som er like vakker som deg som kaller seg feminister i Norge” sa Hanssen, og dermed brøt stormen løs. Det burde jo vært usagt, men slikt er ikke helt lett å unngå i praksis, når man sitter der og skal svare på kravet om å være spontan og ekspansiv. Mitt inntrykk av forskerintervjuene i Hjernevask-serien er at intervjueren etablerte en fortrolig ”small talk”-tone med forskerne – for deretter å stille dem til ansvar for hver bidige formulering. Det er altså noe visst bedragersk over den medieformidlete informaliteten. Aktørene kan tenkes å skifte innstilling til det forskeren sier og kreve full, bokstavelig forpliktelse for hvert ord.
De erfarne mer utsatt?
Selv har jeg alltid likt mulighetene den uformelle kommunikasjonen i mediene gir. Den kan senke tersklene i forskningsformidlingen. Den gjør det mulig å trekke aktivt på talemåter og kommunikative registre fra mitt eget hverdagsliv. Spontanitet er gøy, det har et overskudd og noen ganger en lekenhet i seg som jeg setter pris på. Men jeg har etter hvert blitt mer oppmerksom på informalitetens risikosider. Jeg tror faktisk at den kan være særlig risikabel for noen av oss mer erfarne forskningsformidlere, hvis omtrentlighetene blir for hyppige og guarden blir for lav mot mulige ringvirkninger av det vi sier.