En stemme i styret
– De midlertidig vitenskapelig ansatte er en ressurs for fakultetet, mener Marthe Hommerstad, avtroppende representant i fakultetsstyret.
Avtroppende midlertidig vitenskapelig ansatte-representant i fakultetsstyret, Marthe Hommerstad (foto: IAKH).
I 2011 har det for første gang sittet en representant med stemmerett for de midlertidig vitenskapelig ansatte i fakultetsstyret. Nå nærmer det seg valg igjen, og HF-aktuelt har spurt Marthe Hommerstad om styreerfaringene hennes.
– Hvorfor er det viktig å ha en midlertidig-representant i styret?
– Det er veldig viktig at midlertidig vitenskapelig ansatte har en stemme i styret. Vi har andre interesser og ser kanskje andre problemstillinger enn faste vitenskapelig ansatte. Samtidig er de midlertidige, kanskje spesielt stipendiatene, i en mellomposisjon mellom studentene og de faste, og har ofte en litt uavklart status i forhold til både institutt og fakultet. Det mest optimale ville jo vært at vi kunne hatt både en stipendiat og en post.doc. i styret, som ville brakt enda større bredde inn i styret.
– Hva har du fått ut av å sitte i styret?
– Jeg har fått større kunnskap om fakultetet, og ser jo at HF har noen store utfordringer. Samtidig er det en litt frustrerende opplevelse, da handlingsrommet er så innskrenket.
Rent personlig har jeg også vært litt frustrert i de sakene jeg har opplevd som viktige for de midlertidige, og føler vel at fakultetsledelsen kunne vært bedre på å få innspill tidligere i prosessen av en del saker før de skal vedtas. Men det er nok ikke alle de andre som er enige med meg der.
– Hva har vært de viktigste sakene for deg?
– Det som har vært viktig for meg er å være en representant for den gruppa jeg faktisk representerer. Nå har vi ikke vedtatt budsjettet, så jeg har heldigvis sluppet å føle noen konflikt mellom eget fag og fakultetet som sådan. Siden dette har vært første år med en representant fra de midlertidige har jeg vel også kanskje brukt mye tid på "symbolpolitikk" i forhold til vår rolle i styret.
Hommerstad håper fakultetet vil bli bedre på å lytte til midlertidig vitenskapelig ansattes ønsker, men også påvirke instituttene til å ta deres ansvar både når det gjelder inkludering, veiledning og å se på midlertidige som en ressurs.