Petter Dyndahl

Musikk/Teknologi/Didaktikk. Om digitalisert musikkundervisning, dens diskursivitet og (selv)ironi

Doktorand: Petter Dyndahl
Sted: Universitetets aula, Sentrum
Tidspunkt: lørdag 14. desember 2002 kl. 10.15
Melding:
Cand.philol. Petter Dyndahl fremstiller seg for graden doctor artium:

Prøveforelesninger fredag 13. desember 2002, Salen, ZEB-bygningen, Blindern
kl. 17.15-18.00: Dramaturgi, remediering og iscenesettelse i Eminems ”Stan”, (The Marshall Mathers LP, 2000) (selvvalgt emne)
kl.18.15-19.00: oppgitt emne kunngjøres senere

Disputas lørdag 14. desember 2002 kl. 10.15 i Universitetets aula, Sentrum.

De ordinære opponenter er:
Dosent Thorolf Krüger, Høgskolen i Bergen (førsteopponent)
Professor Arild Vollsnes, Universitetet i Oslo (annenopponent)

Tredje medlem av komiteen er førsteamanuensis Siw Graabræk Nielsen, Norges Musikkhøgskole .

Disputasen ledes av professor Rolf Inge Godøy.

Pressemelding:
Den som har sanser og observasjonsevne intakt – men ikke minst besitter informasjons- og kommunikasjonsmedier – har kunnet iaktta en kulturell endringsprosess som har preget både musikklivet og skolens musikkfag de siste tiårene. Det har pågått en gjennomgripende teknologisering av kulturformer, estetikk og utdanning som gjør at flere musikalske fenomener framstår med nye og til dels motsigelsesfylte markører. På dette grunnlag tematiserer og analyserer Petter Dyndahl hva som kan kjennetegne digitalisert musikkundervisning, hovedsakelig ut fra tre valgte perspektiver:
For det første forsøker han å konstruere et felt som omfatter historiske, estetiske, kulturelle og sosiale aspekter ved musikkteknologien, samt dens implementering i læringsteoretiske, musikkpedagogiske og -didaktiske tradisjoner og posisjoner.
Dernest ønsker Dyndahl å tolke musikkteknologi og IT-relatert utdanningspolitikk i form av diskursive praksiser som utspilles og gis mening innen de handlingsrom som feltet konstituerer.
Endelig er det forfatterens siktemål å perspektivere digitalisert musikkundervisning i forhold til teori og praksisformer som anerkjenner den sammensatte og flyktige karakteren ved dens identitet(er). Sentralt i denne betydningsdannelsen står visse filosofiske og pedagogiske utlegninger av ironibegrepet; hvor ikke minst aktørens, forskerens eller pedagogens selvironi – det vil si evne til refleksjon over seg selv og sine disposisjoner i en sammenheng som unnviker å tilby noen entydig fasit – blir en sentral kvalifikasjon.


Så langt beholdningen rekker kan avhandlingen fåes ved henvendelse til :
Institutt for musikk og teater, Harald Schmedling, rom 241 ZEB, telefon 22844428
 

For mer informasjon, kontakt: Sigrid Smith-Tønnessen
Signatur: Sigrid Smith-Tønnessen
 

Publisert 27. feb. 2006 10:52 - Sist endret 10. apr. 2011 13:24