Vitenskapelig sammendrag av Kim Gunnar Helsvigs doktoravhandling
Vitenskapelig sammendrag av Kim Gunnar Helsvigs doktoravhandling: Pedagogikkens grenser. Kampen om pedagogikkfaget ved Universitetet i Oslo 1938-1980
Tittelen Pedagogikkens grenser henspeiler på at faglig og institusjonell utvikling ved Pedagogisk forskningsinstitutt (PFI) blir analysert i lys av kampen om å definere grensene for pedagogikk som vitenskap og for hvilken innflytelse denne vitenskapen skal ha i det norske samfunnet. Avhandlingen handler derfor om et ofte konfliktfylt møte mellom bestrebelser på å gjøre pedagogikk til vitenskap, ambisiøse skole- og utdanningspolitiske prosjekter og dyptgripende verdikonflikter under store deler av 1900-tallet.
Fra opprettelsen i 1938 til omkring 1970 var PFI preget av tro på at pedagogisk vitenskap kunne bidra til å fremme en mer individuelt tilpasset skole som fokuserte på elevenes utvikling både på det intellektuelle, følelsesmessige og sosiale området. Den dominerende psykologisk-pedagogiske tilnærmingen til pedagogikken hadde imidlertid avtagende innvirkning på Arbeiderpartiets skolepolitiske reformer i perioden, og mistet også sin akademiske status fra begynnelsen av 1970-tallet. Den etablerte fagtradisjonens strenge vitenskapelighetskrav og avvisende holdning i møtet med stadig klarere uttalte krav om verdiforankring, nytte og relevans bidro da til å forene ellers svært ulike kristen-konservative, politisk-byråkratiske og anti-autoritære tilnærminger til pedagogikken i et effektivt angrep på ledelsen ved PFI.
Denne svært tidsbestemte alliansen samlet en koalisjon av kulturelle krefter som gjentatte ganger i norsk historie har vist sin styrke, nemlig en folkelig og anti-autoritær bevegelse i allianse med konservativ kristendom og styringsivrige politikere. Og i likhet med den brede koalisjonen som førte fram mot embetsmannstatens fall på slutten av 1800-tallet, og de som utgjorde EF og EU-motstanden på 1970- og 90-tallet, skulle også alliansen i pedagogikken slå sprekker så snart den samlende fienden var ute av bildet. Fra midten av 1970-tallet ble så både PFI og norsk fagpedagogikk preget av en sterk polarisering mellom kristen-konservative pedagoger som fokuserte på betydningen av kunnskap, kultur og tradisjon, og 'anti-autoritære' pedagoger som fokuserte på trivsel, deltagelse og sosialisering, en polarisering som fremdeles er med på å sette preg på skolepolitisk og pedagogisk-faglig debatt i Norge.