Berit Kvinge Tjøme - Disputas

Berit Kvinge Tjøme

Cand. philol. Berit Kvinge Tjøme fremstiller seg for doctor artium graden:



Prøveforelesninger fredag 17. januar 1997 i Auditorium 2, Sophus Bugges Hus, Blindern:
kl. 17.15 - 18.00 : "Alban Bergs vei mot sine sene, modne verker." (selvvalgt emne)
kl. 18.15 - 19.00 : "Den symfoniske diktnings fremkomst og utvikling i det 19. Œrhundre." (oppgitt emne)

Offentlig disputas lørdag 18. januar 1997 kl. 10.15 i Universitetets aula over avhandlingen : "THE ARTICULATION OF SONATA FORM IN ATONAL WORKS BY FARTEIN VALEN. ANALYSES OF HIS VIOLIN CONCERTO, OP. 37 AND SYMPHONY NO. 3, OP. 41".

Disputas ledes av professor Juliette Frølich
Første opponent : professor Bo Alphonce
Annen opponent : professor Jan Maegaard

Presseresymé :
Et følelsesuttrykk som sprengte grensen for dur og moll !

En norsk komponist som har skrevet musikk som er i nær slekt med J. S. Bach, Brahms, Reger, Bruckner og den såkalte 2. Wienerskole ? Jo, navnet er Fartein Valen !

Berit Kvinge Tjømes doktorgradsavhandling - The Articulation of Sonata Form in Atonal Works by Fartein Valen. Analyses of his Violin Concerto, Op. 37 and Symphony No. 3, Op. 41 - påviser hvordan Fartein Valen på ulike måter i sine atonale verker favner store deler av den vesteuropeiske kunstmusikk-tradisjon. På bakgrunn av omfattende analyser av Fiolonkonserten og Symfoni nr. 3 illustrerer og diskuterer Tjøme Fartein Valens enestående rolle - både når det gjelder komposisjonsteknikk og estetikk. Fartein Valens utvikling av en atonal flerstemmighet eller det dissonerende kontrapunkt som han selv kalte det, fant sted omtrent parallelt med at det skjedde radikale brytninger i européisk musikkliv. Fartein Valen inntar en særstilling som komponist - ikke bare i norsk musikkhistorie, men også i internasjonal sammenheng må han regnes blant de mest særpregete og nyskapende komponister i det 20. århundre.

Tjøme konkluderer bl. a. med at Valen på alle måter inntar sin naturlige plass innenfor den kontinentale modernisme, ved siden av internasjonale komponister som Arnold Schönberg, Alban Berg, Anton Webern, Béla Bartók og Igor Stravinsky. Valen utviklet sin atonalitet på sin egen, personlige måte - og ikke som en "disippel" av modernismens store forgrunnsfigur Arnold Schönberg. Én følge av Tjømes doktorgradsavhandling er at man nå også internasjonalt får anledning til å danne seg et mer nyansert bilde av norsk kultur og musikkliv i vårt århundre. Tjøme understreker at i tillegg til det rent musikkvitenskapelige, har forskningen på Valens musikk vært svært givende. Her åpenbarer seg en kunstner som hadde troen på nødvendigheten av den intellektuelle disiplin, og ikke minst, den menneskelige erkjennelsesverden. At Valens kunst har et universelt, altomfattende preg, er nøye forbundet med hans interesser. Valen behersket ni språk, var opptatt av astronomi, filosofi, naturmystikk, bildende kunst, og som krysset roser og kaktus på vitenskapelig vis. Han var en tonekunstner som i tillegg til grundig kjennskap til musikkhistoriens mangfold, leste Byron, Dante, Goethe, Shelly, og klassikerne Aischylos, Aristofanos, Euripides, Homer, Platon, Sophokles, Vergil. I tillegg til naturen og sin sterke religiøse overbevisning var alt dette verdifulle inspirasjonskilder til hans musikk. Valen var tro mot den idé som for ham var sann og riktig. Det å unngå redselen for ikke å være som "alle andre", hans personlige mot til å følge sin indre stemme bør inspirere dagens mennesker, kunstnere og andre.

Publisert 5. jan. 2006 17:36 - Sist endret 18. juni 2010 13:38