Hilde Henriksen Waage og fortellingen om Oslo-prosessen

I årevis skapte Hilde Henriksen Waage røre i den offentlige debatten om norsk midtøstenpolitikk. I dag er de fleste enige i det mange før mente var kontroversielle forskningsresultater.

Yitzhak Rabin, Bill Clinton og Yasir Arafat under møtet i Washington da Oslo-avtalen ble undertegnet den 13. september 1993. (Foto: Vince Musi / The White House, Clinton Presidential Materials Project.)

For noen ganske få år siden stormet det rundt professor Hilde Henriksen Waage. Hennes forskning på norsk midtøstenpolitikk og den såkalte Oslo-prosessen skapte bølger som på et tidspunkt, innrømmer hun, lett kunne ha veltet henne over ende.

Med sin forskning har Waage pirket i den hevdvunne sannheten om den idealistiske og jevnbyrdige Oslo-prosessen.

Oslo-prosessen – variasjon over et kjent tema

Waages forskning har vist at Oslo-prosessen på mange måter var en fredsprosess som de fleste andre. For norske myndigheter og for de involverte partene dreide prosessen seg ikke om idealisme, men om realpolitikk og hva det var mulig for et lite land som Norge å få til.

Det som var situasjonen, understreker Waage var at den sterke part i disse forhandlingene var Israel. Oslo-avtalen ble som den ble, med alle sine svakheter, fordi Israel fikk det som de ville. Det er ikke noe oppsiktsvekkende i det, legger Waage til. Det er slik denne typen prosesser er.

Professor Hilde Henriksen Waage (Foto: PRIO)

De norske nøkkelpersonene visste dette, og de la til rette for at palestinerne i fred og ro kunne presses til den fredsavtalen som i virkelighetens verden var mulig, den som Israel kunne gå med på. Prosessen var så hemmelig og så sårbar at de norske nøkkelpersonene ble bedt av de israelske politikerne om ikke å informere Washington. Da det ble klart gjorde det USAs meglerteam illsinte. I alt dette ligger mye av forklaringen på Oslo-avtalens svakheter, legger Waage til.

Sentrale norske aktører hadde sammen lenge formidlet et bilde av prosessen som langt mer idyllisk og jevnbyrdig. Waages forskning splintret bildet. Hun tenker ikke lenger så mye på stormen mot henne, fra de norske aktørene selv, fra ledende politikere, fra deler av pressen, fra norske Israel-venner og andre, understreker hun. For etter hvert stilnet det jo.

- Det gjorde det fordi alle som leste arbeidene mine og de kildene jeg brukte så at jeg hadde rett. Og situasjonen på bakken i Israel og de palestinske områdene hadde jo lenge vist at det ikke var noen fred der.

- Forskere må våge å fortelle om ting slik de er

Hun kan ikke lenger avskrives som lettvekter, Israel-hater eller enda verre ting, slik hun lenge måtte leve med. Hun hadde og har ingen annen agenda enn den faglige.

- Om det vi gjør er solid nok, så kan og må vi som forskere våge å fortelle om ting slik de er. Akademisk frihet er ikke noe som kommer gratis og uten forpliktelser. Friheten må vi faktisk evne å håndtere. Er man ikke forberedt på det, må man holde seg til temaer som ikke er kontroversielle. Derfor beklager jeg selv ingen ting. Jeg er i grunn veldig fornøyd akkurat der jeg er nå, sier Hilde Henriksen Waage.

Av Arve T. Thorsen
Publisert 2. mars 2017 11:18 - Sist endret 4. apr. 2017 12:40