Ondskapen 22. juli ble analysert av filosof

Hva er drivkraften bak ugjerninger? Er noen handlinger utilgivelige? Moralfilosof Arne Johan Vetlesen var medlem av Tilregnelighetsutvalget og fikk stor innflytelse over vurderingen av 22. juli-terroristen.

Blomster ved Domkirken i Oslo etter 22. juli 2011. (Foto: Henrik Lied, Wikimedia Commons)

Med utgangspunkt i Hegels rettsfilosofi har Vetlesen gitt et viktig bidrag både til norsk rettshistorie og til den norske offentlighetens tenkning rundt vold og ondskap. Det var takket være denne vurderingen at Breivik kunne stilles til ansvar og dømmes.

Da utvalget kom på plass, hadde Arne Johan Vetlesen allerede gjort seg bemerket med kommentarer og analyser i norsk offentlighet. Han var etablert som en internasjonalt ledende moralfilosof, med kunnskap om blant annet Holocaust, Bosnia-konflikten og Rwanda-massakrene.

Breivik var bevisst og målrettet

Etter terrorangrepet holdt Vetlesen flere foredrag om de berettigelsene mennesker som utfører udåder gir sine egne handlinger. Breivik følte behov for å rettferdiggjøre sine handlinger med henvisning til noe høyere og mer verdifullt: Fedrelandet som var i fare og som det gjaldt å redde før fienden rakk å ødelegge det. På dette området var og er Breiviks berettigelse en variasjon over et velkjent tema, sier Vetlesen.

Vanligvis er det grupper som står for så grusomme og systematiske udåder som det det her er snakk om. Breivik var alene om det han gjorde. Han var veldig bevisst at han ikke måtte inkludere andre i prosjektet sitt, for ikke å gjøre det mer sårbart. Med full regi kunne han mellom årene 2006 og 2011, i ro og mak planlegge det forferdelige.

På Utøya, etter eksplosjonen i Oslo sentrum, gjennomførte Breivik den mest spektakulære delen av sin udåd. Den målrettede henrettingen av unge mennesker som tok ham 45 minutter. Det er rimelig, understreker Vetlesen, å si at noe sviktet hos mennesket Anders Behring Breivik da dette skjedde. Men Breivik har selv vist at svikten var villet. Gjennom dop, dataspill, utvalgt musikk og andre ting han utsatte seg for, lyktes han i å eliminere følelsen av empati. Han koplet ut som moralsk menneske fordi han la rasjonelt og omhyggelig til rette for det. Derfor er det svært vanskelig å si at han ikke var tilregnelig.

Innflytelsen til Hegels lære om gjengjeldelse

I et foredrag for resten av utvalget knyttet Arne Johan Vetlesen dette resonnementet til Hegels Rettsfilosofi fra 1821, nærmere bestemt hans lære om retribusjon, eller gjengjeldelse.

Foto: UiO
Som moralfilosofisk case er 22. juli-terroristen svært interessant for Vetlesen. (Foto: UiO)

Med sine handlinger ble Breivik et eksempel på en person som bevisst har brutt med fellesskapets regler og normer, og som søker å skape avstand mellom seg selv og fellesskapet han egentlig er en del av. Heller enn å støte gjerningsmannen fra seg bør fellesskapet insistere på hans tilhørighet til det, sier Hegel.

Gjennom å ta gjerningsmannen på alvor og behandle ham som tilregnelig legger felleskapet til rette for at han kan få sin straff og motta det nødvendige korrektiv. Måten det norske rettssystemet til slutt reagerte på inneholdt tydelige elementer av Hegels tenkning.

Ondskap, forsoning og Breivik som case

Breiviks historie kan brukes til å belyse spørsmål om brytningen mellom ondskap og galskap. Ideologiens, misunnelsens og sadismens plass i ondskapen. Og spørsmålet om hvorvidt vi alltid bør eller må forsone oss med en gjerningsmann for å kunne gå videre som enkeltmennesker og som samfunn. Sine tanker om disse spørsmålene delte Vetlesen i essaysamlingen Studier i ondskap. Boka, som kom ut i 2014, er kommet i nytt opplag og er under oversettelse til blant annet dansk og bosnisk.

 

Av Arve T. Thorsen
Publisert 4. juli 2017 15:28 - Sist endret 4. juli 2017 15:28