"Jeg trodde Orfeus hadde vendt tilbake til verden" - Tekstforflytninger i referanser til Orfeus-myten i italiensk renessanse 1470-1500

Stipendiat ved Institutt for filosofi, ide- og kunsthistorie og klassiske språk (IFIKK)

Den greske sagnhelten Orfeus dukker opp i viktige tekster hos sentrale italienske renessansetenkere på slutten av 1400-tallet. Det som ved første øyekast ser ut til å være nok et eksempel på renessansens forkjærlighet for gresk mytemateriale, viser seg ved nærmere studier å være mer komplekst: Orfeus brukes til å symbolisere og kanalisere sentrale problemstillinger i høyrenessansens nyplatonske debatt. Den retoriske utnyttelsen av Orfeus-myten hos filosofer og diktere som Marsilio Ficino, Giovanni Pico della Mirandola, Lorenzo de' Medici og Angelo Poliziano er knyttet til viktige stridsspørsmål i tidens idémessige univers. For renessansetenkerne blir Orfeus et symbol på unionen mellom filosofisk visdom og retorikk. Han viser hen til poesiens, musikkens og skjønnhetens dannelseskraft. I en tid da kjærlighetens viktigste funksjon var å lede sjelen til kontemplasjon av det høyeste gode, kom Orfeus til å symbolisere nettopp denne kjærlighetens kraft. Han ser ut til å opptre nøyaktig der de største stridsspørsmålene i renessansefilosofien kommer til uttrykk og tas opp til debatt.

I de greske versjonene av Orfeus-myten finnes det antydninger til minst tre sentrale sider ved Orfeus-skikkelsen: Orfeus som mystiker og teolog, Orfeus som musiker og kunstner og Orfeus som den elskende og kjærlighetens budbringer. Orfeus slik de gamle grekerne kjente ham, var både prest, elsker og musiker - men sjelden alle tre på en gang. Det er et slikt sammenfall av de tre sidene ved Orfeus jeg mener å kunne se i renessansetenkernes fortolkninger, noe som innebærer en oppvurdering eller nyfortolkning av Orfeus. Han får betydning som kunstner, dvs. som musiker og dikter, og et nytt fokus settes på kunstens plass og funksjon. Kunsten skal virke siviliserende, og temme den ustyrlige naturen. Det er den samme siviliserende rollen Orfeus får innen kjærlighetsfilosofien – som på denne tiden står helt sentralt i den teologiske debatten. Samtidig er det i sammenfallet mellom disse tre sidene ved Orfeus-skikkelsen vi finner uenighetene og forskyvningene i hva det legges vekt på. Et viktig poeng med prosjektet er å vise at det innen den nyplatonske debatten finnes stor uenighet om sentrale fortolkninger av Platon og stor variasjon i anvendelsen av den antikken tenkningen. Min arbeidshypotese er at en analyse av referansene til Orfeus vil avsløre viktige forskjeller og nyanser i en del av renessansekulturen som i mange fremstillinger beskrives som harmonisk og ensartet.