Lyrikk – musikk – syntese?

En kritikk av organisisme i musiko-poetisk forskning, med utgangspunkt i analyser av romantisk og modernistisk solovokalmusikk

Stipendiat ved Institutt for musikkvitenskap (IMV)

Hva foregår når en komponist tonesetter et lyrisk dikt? Hvilke relasjoner etableres mellom ord og toner, på hvilke måter forholder tonesettingen seg til tekstmaterialet som et autonomt dikt? Dreier det seg om en mimetisk etterligning av diktet, en bekreftende forsterkning av tekstens uttrykk, slik som store deler av den musikopoetiske forsk¬ningen eksplisitt eller implisitt har tatt utgangspunkt i? Eller vil enhver tonesetting, selv om den er en innfølende og kunstnerisk sensitiv tolkning av et dikt, utgjøre en produktiv lesning av diktet, en grenseløs åpning for paradokser og spredning av betydning? Foregår det prosesser i tonesettingen som komponisten selv ikke har fullstendig og rasjonell oversikt over? Gjør musikken ”noe annet” når den vil gjøre ”det samme” som lyrikken – i kraft av sin ureduserbare egenart?

Analyser av vokalmusikk har i forlengelse av verkanalysens enhetsmetafysikk tradisjonelt konsentrert seg om å påvise de ”vellykkede” tonesettingenes enhet mellom tekst og musikk. Denne påvisningen har støttet seg på en oppfatning av forholdet mellom dikt og tonesetting som mimetisk – musikken etterligner diktet, slik litteraturen i den klassiske mimesisteorien etterligner virkeligheten. Når Schuberts, Schumanns og Wolfs romanser er yndede objekter for mimetiske, enhetssøkende analyser av forholdet mellom tekst og musikk, er det ikke minst fordi disse komponistene selv strebet etter å etterligne diktenes innhold og form i sine tonesettinger. Men hvordan tåler paradigmene om etterligning og enhet å bli satt på prøve i nærlesninger av eksperimentell vokalmusikk fra 1960-tallet, som Luciano Berios tonesetting av E.E.Cummings-dikt i Circles (1960) – der ”innhold” og ”enhet” er svært problematiske størrelser i forbindelse med både det lyriske og det musikalske språket? Kan de estetiske innsiktene og analytiske grepene som disse nærlesningene utvilsomt vil tvinge frem, også bidra til å gi nye og uventede perspektiver på forholdet mellom ord og tone i Schuberts, Schumanns og Wolfs tilsynelatende velkjente romanser?

En slik angrepsmåte impliserer at forholdet mellom tekst og musikk er mer komplisert og flertydig enn komponisten selv har vært seg bevisst. Det var litteraturteoretikere og filosofer som Derrida, de Man og Barthes, som kategoriseres med begreper som dekonstruksjon og poststrukturalisme, som etablerte idéen om den litterære teksten som en selvstendig, betydningsproduserende og uavsluttet retorisk spill, uavhengig av forfatterens bevisste hensikter. Kan disse teoretikernes tanker om tekstens paradoksale retorikk gi musikkvitenskapen mer fruktbare redskaper for å komme nærmere innpå de komplekse relasjonene mellom ord og tone – og i neste instans mellom partitur og fremføring, mellom sanger og lytter – som finner sted gjennom tonesettinger av lyrikk?