Hvilken rolle spilte landets største samfunnsgruppe for demokratiseringsprosessen i den første perioden etter innføringen av den norske grunnloven? Dette er temaet stipendiat Marthe Hommerstad tar for seg i en ny avhandling fra Demokratiprosjektet ved Institutt for arkeologi, konservering og historie.
Det første stadiet
- Perioden fra Grunnloven ble vedtatt i 1814 til vedtaket om lokalt selvstyre i 1837 representerer det første steget i den norske demokratiseringsprosessen fra enevelde til representativt demokrati, sier Hommerstad.
Den norske grunnloven var i sin samtid den mest radikale, og sikret opptil 40 prosent av den voksne mannlige befolkningen stemmerett. På Stortinget møtte det derfor representanter fra alle landets stender – embetsmenn, byborgere og bønder.
- På Stortinget deltok bøndene for første gang i en lovgivende forsamling, med samme rettigheter som andre aktører. Stortinget som politisk arena skapte et politisk handlingsrom som ikke hadde vært til stede tidligere, forteller historikeren.
Ble karikert
Prosessen mot politisk innflytelse gikk likevel ikke smertefritt. Embetsstanden og den privilegerte klassen var den toneangivende politiske gruppen og var ikke umiddelbart villig til å slippe bøndene til på den politiske arenaen som likemenn. Hommerstad forteller at bøndene ofte ble karikert og omtalt som kunnskapsløse. Mens embedsmennene var påvirket av de europeiske strømningene, var bøndenes politiske kultur preget av deres lokale erfaringer fra eneveldet.
Egeninteresser
- Bøndene er ofte blitt beskyldt for kun å være opptatt av egne interesser, mens embedsmennene hevdet at de talte nasjonen og allmennvellets beste.
Stipendiat Marthe Hommerstad ved Institutt for arkeologi, konservering og historie (foto: Annica Thomsson)
Bøndene utgjorde imidlertid cirka nitti prosent av befolkningen. Hva som da er fellesskapets beste kan man jo spørre seg, sier Hommerstad.
Hommerstad beskriver hvordan bøndene benyttet sine politiske ressurser og utviklet sin politiske kompetanse i en brytningstid i norsk historie.
- Bøndene hadde ikke de samme forutsetningene for å delta i det politiske spillet, men måtte tilegne seg kunnskap. Samtidig beholdt de også noe av sin egen politiske kultur, forteller Hommerstad.
I løpet av 23 år klarte de politiske bøndene å mobilisere bondebefolkningen til politisk bevissthet. Det man ser er at bøndenes argumentasjon for politisk deltakelse ikke endret seg i nevneverdig grad gjennom perioden. Det var for å påvirke landets skatter og holde kontroll med embetsmennene bøndene ønsket innflytelse.
- Gjennom politisk agitasjon ble lokal misnøye koblet til nasjonal retorikk, og mobiliserte til økt valgdeltakelse og innflytelse, sier hun.
Den politiske medborger
En av de politiske prosessene Hommerstad har sett nærmere på er utviklingen av den politiske medborgeren.
- Et demokrati er avhengig av deltakelse. I en del av sakene bøndene engasjerte seg i, som vernepliktsloven, valgloven og formannskapsloven, var nettopp økt politisk kunnskap viktig. Allerede fra 1815 argumenterte mange for at man trengte en mer opplyst politisk allmue i den nye staten. En del av motivasjonen for innføringen av lokalt selvstyre var den muligheten det ga politiske bønder til å skaffe seg erfaring fra en lokal politisk arena før de ble valgt inn på Stortinget.
Skoleeksempel i demokrati
Hommerstad mener utviklingen i Norge etter 1814 gir viktig kunnskap om fremveksten av et ungt demokrati og mener avhandlingen og på et mer generelt nivå illustrerer hvordan demokrati forutsetter bred deltakelse.
- Gjennom deltakelse i det tverrfakultære Demokratiprogrammet ser jeg hvordan den samme dynamikken også går igjen i dagens demokratiseringsprosesser, sier Marthe Hommerstad.