print logo

Gravkeramikk sier mer om liv enn død

I østnorske graver fra romertiden er det funnet hele sett av servise, drikkebegre og leirkar til mat. Det vitner om et nytt syn på døden, der elitens gjestebudskultur tas med inn i det hinsidige.

Gravkeramikk fra eldre jernalder. (Foto: Christian L. Rødsrud)

Det er bruken av keramikk i østnorske graver fra eldre jernalder, som Christian L. Rødsrud ved Kulturhistorisk museum har forsket på.

- Jeg har tatt utgangspunkt i hele kar, og har ønsket å se bruken av karene i sammenheng med folks mytiske forestillinger og utviklingen i samfunnet for øvrig, forteller han.

Perioden Rødsrud tar for seg strekker seg fra 500 f. Kr. til 575 e. Kr.

- I dette langtidsperspektivet har jeg funnet et overraskende klart skille. Tidlig i perioden brukes karene stort sett som urner. Men fra og med starten på romertiden blir det også lagt hele sett av kar til mat og drikke ned i graven sammen med den avdøde. Det kan minne om en bordoppdekning, nesten som i et gjestebud.

- I urnen ble den døde fortært av ilden, altså en passiv død. Med det som likner en bordoppdekning knyttes det derimot bånd til det levde livet. Den avdøde blir ikke lenger fortært, men tar selv del i et gilde.

Symboliserer en idealisert livsstil

Etter hvert blir de grove leirkarene, brukt som urner, nesten borte fra gravene, og de fint dekorerte bordkarene eller drikkebegrene tar over.

- Det nye fokuset på mat og drikke i gravene symboliserer en idealisert livsstil, sier Rødsrud.

I gjestebudskulturen står hallen sentralt plassert, og i den fins gjerne en hærfører med sitt følge og andre gjester. Gjennom gjestebudskulturen vokser sterke karismatiske ledere fram. Ledere som reiser rundt og plyndrer, og som tar viktige avgjørelser i hallene. Gjennom drikkegildet binder hærføreren seg til sine folk.

Eliten vil skille seg ut med finere kar

Christian L. Rødsrud ved Kulturhistorisk museum har skrevet doktorgradsavhandlingen "I liv og død: Keramikkens sosiale kronologi i eldre jernalder". (Foto: Annica Thomsson)

- Det er i de rikeste gravene at vi først finner disse hele settene av kar, og etter hvert gjerne sammen med romersk glass og bronse. Karene får med tiden et mer individuelt særpreg, som igjen samsvarer godt med en generell endring i samfunnet, der individet gradvis får mer fokus.

Importen har også vært viktig for endringen, forteller Rødsrud. I møtet mellom det romerske og det germanske har de nye karene blitt til. 

Den nye skikken oppstår først i Østfold, men følges raskt opp i Vestfold. Og med overgangen til folkevandringstid tar Vestfold og Telemark over. Den gamle tradisjonen med urner blir ikke helt borte i denne perioden, men karene får ny mening gjennom settene.

- Slik jeg har tolket dette materialet, blir karene materialiserte symboler for ideologi og maktforhold. De kan blant annet synliggjøre sosiale forskjeller.

Når eliten ikke lenger klarer å skille seg ut ved sin bruk av stadig finere kar, stopper bruken av gravkeramikk opp.

- Det er litt som i dag. De rike finner på noe nytt å vise seg fram med. Men når det nye er blitt allemannseie, da må de finne på noe annet.

Drikkens livgivende kraft

Rødsrud ser utviklingen av de keramiske karene i sammenheng med folks mytiske og rituelle forestillinger. Både i keltisk og i norrøn mytologi knyttes karet til offermåltid, til gjestebud og død. Trolig som et symbol på regenerasjon og gjenfødsel.

- I mytologien assosieres drikkekar med drikkens livgivende kraft, og med makt. Gjestebudskulturen, som sannsynligvis har preget det sosiale livet blant eliten gjennom hele jernalderen, framhever det samme.

Først ute med sporstoffanalyser på leirkar

Ved å analysere rester og sporstoffer i karene har man kunnet konkludere med at de har inneholdt mat og drikke.

- Det er første gang det er gjort sporstoffanalyser på leirkar her til lands. Men vi kjenner til liknende spor fra utlandet, og der vet man at det er snakk om nokså potente miksturer laget av korn, urter, honning og bær.

Resultater fra sporstoffanalyser i tretten kar fra graver i Oslofjordområdet, gir en pekepinn om at bordkarene har vært brukt til mjød eller øl, forteller Rødsrud.

- De grovere karene viste seg å inneholde rester som vitner om at det har vært mat i dem. Mens de mindre og mer elegante karene med glattpolert utside og dekor, viste seg å inneholde sporstoffer fra karbohydrater, som glukose og sukker. Disse kan altså stamme fra rester etter drikk med malt, bær eller honning, sier han.

Av Mari Kildahl (journalist)
Publisert 11. jan. 2013 14:08 - Sist endret 14. jan. 2013 10:09