– 4. november-versjonen av Grunnloven ble den gjeldende. Derfor kan man kanskje si at det er den egentlige grunnlovsdagen, forteller professor i historie Odd Arvid Storsveen.
Grunnloven for den selvstendige staten Norge ble undertegnet på Eidsvoll 17. mai 1814. Samme dag bestemte forsamlingen seg for å velge den danske regenten Christian Frederik til konge.
Union med Sverige
Sommeren 1814 brøt det ut en kortvarig krig med Sverige, som endte med at Norge måtte gå inn i personalunion med Sverige. I Grunnloven ble paragrafene som hindret inngåelse av unionen endret. Stortinget sørget også for å endre noen paragrafer med det formål å begrense kongemakten.
Revisjonen ble gjennomført 4. november, og svenske Carl Johan ble valgt til konge av Norge.
To markeringer
– Men folket valgte seg 17. mai. Feiringen vokste frem av seg selv, gjennom private og folkelige initiativer. Statens organer, som regjering og embetsverk, kunne ikke være med på noen markering av den datoen mens vi var i union med Sverige, sier Storsveen.
– I den mer offisiøse delen av samfunnet var det 4. november som ble feiret, sannsynligvis helt fram til 1904. Man flagget og hadde gjerne en fin middag. Dette var noe for eliten.
Folkefeiringen av 17. mai var så vidt i gang på 1820-tallet. Dagen ble kun markert noen få steder i landet – i Kristiania og andre store byer. Først ute med å etablere tradisjon for feiringen var Studentersamfunnet i Kristiania og borgertogene i Trondheim. Hvem av dem som var først er usikkert.
17. mai-feiring forbys
I 1828 forbød Carl Johan feiringen av 17. mai. Kongen var skeptisk fordi han så på feiringen som en hyllest til Christian Fredrik, og forbudet varte til hans død i 1844.
Folket feiret dagen likevel. Den ble raskt etablert med fest, taler, leker for barna og fyrverkeri. Tross forbudet lot kongen være å gripe inn, så lenge arrangementene var diskrete og ikke hadde for politisk preg.
Storsveen forteller at i 1839 ble 17. mai-feiringen i Kristiania flyttet fra sentrum og opp til St Hanshaugen for ikke å provosere kong Carl Johan, som var på besøk.
– Det at folk markerte 17. mai handlet om nasjonal selvhevdelse for vanlige folk. Det var en underliggende trasshandling i dette, en demonstrasjon av folkemakt. Kvinner, barn, husmenn og unge uten politiske rettigheter var med. Som om folket sa: «Vi vil feire på vår måte! Dette har ikke svenskekongen noe med!».
– I 1845 var feiringen godtatt, selv om den svensk-norske kongefamilien aldri engasjerte seg i den. Det året sto dronningen og to av barna på Paleet på Karl Johan og så på toget.
17. mai som politisk markeringsdag
Da man begynte med tog i Kristiania i 1844 var det ikke barnetog, men borgertog. Borgertoget bestod i hovedsak av mannlige borgere som inndelt etter yrke gikk bak fanene for sine laug.
– Henrik Wergeland ville så gjerne se toget at han sto opp og gikk ut, selv om han var syk. Dette førte visstnok til at han ble ennå dårligere, og sengeliggende resten av livet, forteller professor Storsveen.
I starten var det en frihetsdag man markerte, like mye som en nasjonaldag. I ett av de første togene fant man for eksempel både norske, danske og svenske flagg, for å markere skandinavisme.
Senere ble det mer politisk strid om dagen. Under 50-årsjubileet for grunnloven i 1864 rettet Bjørnstjerne Bjørnson knallhard kritikk mot myndighetene for at de ikke bisto danskene, som på det tidspunktet var i krig med Tysland.
Senere på 1800-tallet var det flere konkurrerende tog med politiske agendaer; for eksempel stemmerettstog, arbeidertog, og Venstretog.
– Den gang hadde ikke folk like mange arenaer for å uttrykke seg politisk, så man benyttet de man hadde. Fra 1914 og fram til 1930-tallet hadde arbeiderbevegelsen for eksempel egne arrangementer på Ekebergsletta, sier Odd Arvid Storsveen.
De sluttet først opp om en felles feiring etter 1939.
– 17. mai som alles dag er egentlig knyttet til perioden etter andre verdenskrig. Det var først da grunnlovsdagen ble gjort til offentlig høytidsdag, sammen med 1. mai.
– Etter andre verdenskrig har det vært en større motvilje mot å politisere dagen, selv om det har vært opp tilløp til det. Da har det gjerne dreid seg om større nasjonale saker, som EU-kampen.
Fra borgertog til barnetog
– Barnetogene gjorde også sitt til en avpolitisering av dagen. Det første, private guttetoget kom i stand i 1869, og fra 1870 var det fast tradisjon. Jenter fikk være med fast fra 1889. Bjørnstjerne Bjørnson var med på å starte tradisjonen med barnetogene, forteller Storsveen.
Det var med barnetogene håndflaggene for alvor slo gjennom.
– Flagget ble brukt som selvstendighetsmarkør. Unionsflagget, det såkalte «sildesalaten», ville folk flest ikke ha. Det var til og med dyrere å kjøpe, fordi det var mer jobb å lage.