Avslører alterskapenes opprinnelse

Tidligere har man trodd at alterskap fra senmiddelalderen ble laget i Nord-Tyskland. Ny forskning viser at flere av disse ble laget i Norge.

Alterskapene var det mest opphøyde i en kirke, sier Kristin Kausland. Inne i skapet står det som regel utskårede skulpturer, mens innsiden av skapdørene også kan ha slike skulpturer eller malerier. Dette alterskapet er fra Kvæfjord kirke. Foto: Kulturhistorisk museum  

Langs kysten av Norge er det flere kirker med alterskap fra middelalderen. Disse kalles ofte for Lübeck-skap, fordi man har antatt at skapene ble importert til Norge med hanseatene fra Lübeck. Forskningen til Kristin Kausland viser at kirkekunsten er mer norsk enn man tidligere har antatt. Viktige deler av alterskapene ble laget på norsk grunn, viser nye analyser.

Kausland er stipendiat ved Institutt for arkeologi, konservering og historie og den første som har tatt en doktorgrad i konservering ved et norsk universitet. Under arbeidet med doktoravhandlingen har hun studert over 60 alterskap, flesteparten av dem i Norge og Tyskland, men også flere i Sverige og Danmark. Noen av skapene står på museum, andre i kirker langs norskekysten.

Leter etter skjulte spor

Forskeren har brukt avansert teknisk utstyr for å avsløre alterskapenes opprinnelse. Med infrarødt kamera, UV-kamera og elektronmikroskop har hun lett etter skjulte spor.

– Gjennom analyser av selv det minste malingsfragment har jeg søkt å spore de fysiske avtrykkene til håndverkerne og de ulike produksjonsmiljøene gjenstandene ble skapt under. Kall det gjerne håndverkernes fingeravtrykk, sier Kausland.

Avslørende gullmaling

Kristin Kausland er den første som har tatt en doktorgrad i konservering ved et norsk universitet. Foto: Ola Sæther

Det finnes ingen skriftlig dokumentasjon på skapenes opprinnelse. Derfor er de fysiske sporene viktige. Forgylling, tresort, hengsler og malingtype er noe av det som kan avsløre hvor et alterskap ble laget.

– I Tyskland var håndverkerne organisert i laug. Det var strenge regler for hva som var tillatt. For eksempel var det flere steder ikke lov å bruke noe annet enn ekte gull. På den tiden var kirkene veldig mørke. Tanken var at disse alterskapene virkelig skulle stråle mot en, og skape inntrykk av noe hellig. Det skulle skinne, og gi lys, forklarer hun.

I de skapene som Kausland mener er laget i Norge, er det brukt gullimitasjon i stedet for ekte gull. I de norske skapene er det også brukt flere typer eik. Det skiller dem fra de nordtyske skapene, hvor det ble brukt baltisk eik.

Blandet ulike tresorter

– I Norge ser det ut som man brukte det man hadde enklest tilgang på. Det var heller ingen fastlagte former for konstruksjon. Det var en litt mer pragmatisk og praktisk tilnærming, hvor man trolig ikke var styrt av laugstatutter. Man kunne blant annet blande ulike kvaliteter av eik, forteller Kausland.

Måten skapene var konstruert på, kunne også variere fra land til land.

– I Nederland brukte man en bestemt type hengsler og konstruksjon, mens i Tyskland var skapene satt sammen på en annen måte. Dette var regulert av tradisjoner i laugsforeningen til kassemakerne, forteller hun. 

Unikt funn fra Nederland

Kausland mener at rundt ti av de 60 skapene hun har studert, ble laget i Nederland. Det er et oppsiktsvekkende funn fordi nesten alle alterskapene i Nederland gikk tapt under reformasjonen.

– Under reformasjonen i Nederland ble det besluttet at all utsmykning i kirkene skulle ødelegges. Alterskapene ble ruinert. At flere slike skap befinner seg i Norge, har derfor stor betydning internasjonalt, sier hun. 

– Et av disse skapene befinner seg i Trondenes kirke. To andre er fra Austevoll og Eksingedalen, og er på Bergen museum. Sannsynligheten er stor for at det finnes flere nederlandske alterskap i Norge, mener Kausland.

Dette åpner for at flere andre alterskap som vi ikke har kjent opphavet til, trolig også kommer fra Nederland. Det er veldig viktig og interessant, da det nesten ikke finnes noen slike skap i resten av Europa.

Nå jobbes det med å stille ut et av skapene i Nederland.

– Det er snakk om å sende i hvert fall et av skapene til en utstilling i Nederland i nær fremtid, slik at det kan gjøres tilgjengelig for et nederlandsk publikum.

Dette alterskapet fra Austevoll kirke er et av skapene Kausland mener er laget i Nederland. Foto: Svein Skare, Bergen Historiske museum, Universitetet i Bergen.

Bortgjemte skatter

For Kausland har arbeidet med doktorgraden vært rene skattejakten. Mange av alterskapene befinner seg i små kirker i fiskevær langs kysten.

– Alterskapene er som bortgjemte skatter. Ved første øyekast kan de være litt mørke, men når man ser forbi lag med smuss, og ned til det opprinnelige uttrykket, så ser man at de er ganske flotte. Dette er vakre gjenstander, som har blitt ansett som litt mindreverdig kunst, og ikke en del av den norske historien. Men de er en viktig del av den norske kulturarven, og av ganske høy kvalitet, påpeker hun.

Et alterskap består av flere deler. Inne i skapet står det som regel utskårede skulpturer, mens innsiden av skapdørene også kan ha slike skulpturer eller malerier. Et alterskap er derfor laget av flere forskjellige håndverkere, forklarer Kausland:

– Fem forskjellige håndverkere måtte til. Både malere, treskjærere, kassemakere, jernsmeder og såkalte beredere var involvert. Sistnevnte preparerte og la grunnlaget for bemalingen som ble utført av malere.

Ingen utdødd tradisjon

De anonyme håndverkerne interesserer henne.

– Ofte ser man på finkunsten og glemmer det rundt. Man konsentrerer seg om maleriene og skulpturene, men glemmer at noen lagde selve skapet. «Grovarbeidet», det som ikke er opphøyd kunst, har lett for å bli glemt. Jeg er opptatt av de anonyme håndverkerne som har lagt sjela si i et alterskap, og har prøvd å besvare spørsmål om opphav, og hvordan disse håndverkerne samarbeidet.

Tidligere har man trodd at disse norske håndverkstradisjoner døde ut under Svartedauen. Forskningen til Kristin Kausland viser at tradisjonene levde videre.

– Sannsynligvis har det også vært stor grad av samarbeid over landegrenser, ved at skrinkonstruksjonen ble gjort i Bergen, mens den finere treskjærerkunsten ble gjort nede på kontinentet, forteller hun.

Forsker videre

Før jul i fjor ble Kausland tildelt mobilitetsstipend fra Norges Forskningsråd. Stipendet skal finansiere et treårig postdoktorprosjekt hvor hun skal bygge videre på doktorgradsforskningen. De første to årene av postdoktor-perioden skal hun arbeide ved Hamilton Kerr Institute ved University of Cambridge. Postdoktorprosjektet innebærer blant annet feltarbeid i Tyskland, Danmark, Sverige og Nederland, der flere alterskap skal under forskerens lupe.

– Doktorgraden åpnet opp for mange spennende innfallsvinkler. Kirkekunsten fungerer som stille vitner om verkstedsorganisasjon, handel og samarbeid. Det er tross alt ikke det geografiske opphavet som til syvende og sist er essensen av denne kunsten, men det katolske universet som den representerer. Dette blir hovedtema i postdok-prosjektet, sier Kausland.

Av Toril Haugen
Publisert 9. mars 2018 13:11 - Sist endret 30. mai 2018 19:20