Abbas' Greatest Hits

Bli med på sommerfest hos de palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden!

Mahmoud Abbas sitter 6 år på overtid som palestinernes president. (foto: Gaudium Press via Flickr CC)

En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Dagsavisen 14. juni 2016.

Vi er midt i høysesongen for sommerfester. Motemagasiner, avisredaksjoner, tenketanker, podcaster og politiske parti, alle vil feire sommeren – og seg selv. Festene, folkene som er der og musikken de spiller, er et kikkhull inn i disse virksomhetene.

Nå ble jeg aldri invitert til sommerfesten til de palestinske selvstyremyndighetene, men jeg tror det må ha vært omtrent sånn her:

Åpningstonene til «Money Money Money» strømmer ut av høyttalerne i Ramallah. De palestinske selvstyremyndighetene (PA) har invitert til sommerfest. Dette er blitt deres kjenningsmelodi, og nå strømmer ledelsen til dansegulvet. «I work all night, I work all day, to pay the bills I have to pay»

De står i ring og synger. Palestinernes pengeproblemer er ikke små, og jakten på mer internasjonal bistand er nær konstant. Konflikten med Israel, og ikke minst den israelske okkupasjonen, med sine sperringer, blokader og restriksjoner, gjør det mer eller mindre umulig å få etablert en bærekraftig palestinsk økonomi.

Giverlandsgruppa og Verdensbanken har ved gjentatte anledninger advart om den negative utviklingen. På grunn av den manglende økonomiske veksten blir det heller ikke blir skapt nok jobber. «I wouldn’t have to work at all, I’d fool around and have a ball», synger PA-ledelsen i kor, og slår rundt seg med imaginære trommestikker.

Den økonomiske situasjonen rammer unge palestinere aller hardest. Herrene som dominerer dansegulvet går det greiere med. Litt for greit, sammenlignet med folk ellers. Utbredt korrupsjon, sikkerhetssamarbeidet med Israel og generell misnøye over mangelen på fremgang i fredsforhandlingsene, er de viktigste årsakene til at Fatah og Mahomoud Abbas er stadig mindre populære.

Angivelig er det så mange som to tredeler av palestinerne som mener at Abbas bør gå av. «Gimme Gimme Gimme a Man After Midnight». Flere av de unge palestinere kommer ut på dansegulvet nå.

Tomater på markedet i Ramallah. Landbrukssektoren rammes hardt av den israelske okkupasjonen. (foto: Arne Hoel / World Bank via Flickr CC.)

Abbas ble valgt til president i 2005 for det som skulle være én femårs periode. Han er med andre ord seks år på overtid. Det nærmeste palestinerne har kommet et presidentvalg de siste 11 årene har vært reality-tv-programmet «The President», en slags miks av Idol og The Apprentice.

I begynnelsen av juni i år var det tilslutt 24-årige Waad Qannam, en muslimsk mann fra Øst-Jerusalem som fikk flest sms-stemmer fra tv-seerne. Eller, det vil si, Qannam hadde penger nok til å kjøpe flest sms-stemmer. Som en leksjon i demokrati var det altså ikke helt optimalt. 

På sommerfesten strømmer plutselig åpningsstrofene til «Take a Chance on Me» ut av høyttalerne. Få blir overrasket over å se at det er den tidligere statsminsteren Salam Fayyad som har inntatt DJ-bua. Fayyad beveger seg til scenen, han har tatt med seg sitt eget karaokeutstyr, sponset av USAID, står det på monitoren hans. «If you change your mind, I’m the first in line.»

Noen freshe, unge Fayyadister tar ansvar for at seansen blir lagt ut på sosiale medier. Bildene får en hel del likes der, men på festen bues det. Noen råtne tomater som ikke ble tillatt eksportert forrige uke, suser mot scenen. Dansegulvet tømmes for folk. Bare noen vestlige diplomater står igjen, svaiende i takt med Fayyads toner. «Gonna do my very best and it ain’t no lie.» 

Fayyads glansnummer blir brått avbrutt da noen setter på «He is Your Brother». Med ett fylles dansegulvet igjen. Folk synger med. De danser med store plakater med bilde av Marwan Barghouti over hodene sine. «I was a fighter looking for trouble». I følge meningsmålinger er Barghouti den suverent mest populære palestinske lederen. Ved et eventuelt presidentvalg kan han komme til å gjøre det ypperlig.

Et ørlite problem med den karismatiske Barghouti, er at han soner fem ganger livstid i et israelsk fengsel, for medvirkning til terrorangrep under den andre intifadaen. Man skal vente til lenge etter midnatt, dersom dette er mannen man venter på. 

Saeb Erekat, Abbas høyre hånd, er et annet navn som dukker opp i presidentspekulasjonene. Han synger ikke med, men gjør som sjefen befaler og setter på Mamma Mia. «Here I go again», mimer president Abbas. Det er autokratiets refreng, og det er bare Abbas selv som synger med. Han surrer rundt på dansegulvet alene.

Erekat går over til «I Have a Dream» i et forsøk på å redde sommerfesten fra total katastrofe. Det lykkes sånn passe. En stund får de med seg folk i allsang. «I have a dream, a fantasy to help me through reality».

Realiteten er snart femti år med okkupasjon som «The Name of the Game», og mange palestinerne, spesielt de unge, ser drømmen om en stat som uoppnåelig. Flere tiår med feilede fredsforhandlinger forteller dem at den diplomatiske stien, som Abbas insisterer på at de skal ta, ikke leder dem noe sted. Drømmen om en egen palestinsk stat samler fortsatt palestinerne på tvers av politiske og ideologiske skillelinjer, men mer enn noen gang tidligere er det et splittet folk – geografisk, politisk, ideologisk.

Denne økende fragmenteringen av den palestinske siden forsterker asymmetrien i forholdet mellom Israel og palestinerne. «The Winner Takes It All», runger det over sommerfesten.

Alle her vet at det er sant. Folk rusler hjem. 

Årets sommerfest i Ramallah er over, og neste uke er det Gazas tur. Nåde den som setter på Abbas’ Greatest hits der.

Av Marte Heian-Engdal, førsteamanuensis i Midtøstens historie
Publisert 15. juni 2016 13:08 - Sist endret 15. juni 2016 13:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere