Ansvarlig eier etterlyses

Det har vært et dårlig år for Telenor. Og et enda dårligere år for statens eierskapsutøvelse.

Kontroll- og konstitusjonskomiteens leder, Martin Kolberg (bildet), har gjennom oppfølgingen av Telenor fått sin forgjenger Anders Anundsen til å fremstå som en forsiktig byråkrat, skriver Einar Lie. (foto: skjermdump fra stortinget.no)

En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Aftenposten 27.12.2015.

I 2015 er det 20 år siden det gamle Televerket ble dannet til dagens Telenor. Året er blitt markert med en serie hendelser egnet til å glede eksperter på krisekommunikasjon og bedrøve tilhengere av det moderne statlige eierskapet.

Fra fiasko til suksess

La oss først ta et skritt tilbake: Det er ingen selvfølge at staten greier å håndtere eierskap til store bedrifter. Vår egen historie vitner tydelig om dette: Etter krigen hadde staten et betydelig eierskap til industribedrifter. Det statlige engasjementet endte i store økonomiske og politiske kostnader på sytti- og åttitallet.

Staten som eier grep stadig inn i operative forhold for å opprettholde sysselsetting, drive distriktspolitikk og mye annet.

Dernest ble «staten» etter hvert så mangt. Eierskapet skulle utøves av departementet, men Stortinget greide ikke å opprettholde distanse til driftsspørsmål når bedrifter kom i krise. En rekke tiltak og inngripener ble i praksis initiert direkte fra Stortinget, særlig i møte med trusler om nedleggelser og innskrenkninger. Initiativ og ansvar lå hos alle og ingen på samme tid

Suksessen til eierskapet over børs – først bare Hydro, siden Kongsberg, Telenor Statoil og Yara– har ligget i at ansvaret for utøvelse av eierskapet entydig ligger i Næringsdepartementet. Og i det eksplisitt formulerte kravet om likebehandling av aksjonærene, også dem som er der av hensyn til avkastningen.

Dette har gitt store norskbaserte selskaper med dramatisk bedre resultater enn de klassiske statsbedriftene.

En ukontrollert komité

Året 2015 har gitt en retrett på begge områder. Stortinget har i år fått en fremskutt og helt sentral rolle i spillet omkring Telenor. Arenaen har vært kontrollkomiteens høringer, som har bidratt til en frisk amerikanisering av norsk politikk.

Utviklingen har gått særlig raskt under den nåværende komitelederen, Martin Kolberg, som har fått forgjengeren, høstens dokumentarfilmstjerne Anders Amundsen, til å fremstå som en forsiktig byråkrat.

Stortinget kjenner kun statsråden, het det før i tiden. Nå kjenner det også embetsmenn, styremedlemmer, direktører og alle andre som blir avkrevd svar i de sakene kontrollkomiteen tar tak i. Komiteens egentlige oppgave er å øve kontroll med statsrådens embetsførsel. Men dette synes ikke å være mer enn et veiledende prinsipp for komiteens arbeid.

I statens eierskapsutøvelse har den tiltatt seg en indirekte, men likevel sentral rolle.

Høring og korreks

I januar ble det holdt høringer om mulig korrupsjon i selskapet VimpelCom, som Telenor har en minoritetspost i. Styrelederen Svein Aaser fikk flere spørsmål om interne forhold i saken, men var bundet av taushetsplikt fra selskapene og etterforskere. Dette satte ham i en krevende situasjon, som han håndterte dårlig.

Aaser holdt tilbake informasjon, og Monica Mæland, en ustø statsråd i en mindretallsregjering, kastet ham umiddelbart da det ble kjent.

Akkurat hvordan han skulle overlevd, er mindre klart. Han burde nok ha sagt til komiteen at det var opplysninger han ikke kunne gi på TV. Men det er ikke sikkert dette ville hjulpet. Telenor ble ikke hørt da selskapet i høst ba om at et lukket møte av hensyn til de mange fortrolige opplysningene i saken. «Personlig handler det for meg om å finne ut om det har foregått korrupsjon», uttalte Martin Kolberg nylig. Nettopp. Men dette er altså politiets, ikke Stortingets oppgave.

Først da riksadvokaten grep inn, med det som i realiteten var en kraftig korreks til den ukontrollerte kontrollkomiteen, ble høringene utsatt.

Markeringsbehov

Monica Mælands rolle har vært viktig. Men med ett unntak har hun latt denne bli definert av andre, stortingsrepresentanter eller pressen. Reaksjonen da Kapital avslørte at den nyansatte Sigve Brekke manglet to vekttall på en lavere grad som var oppført på hans cv, er symptomatisk:

Dette er en pinlig og dum situasjon ingen burde sette seg i. Men når statsråden umiddelbart ba styret om en redegjørelse for tilsettingen – et sterkt ytre signal om misnøye, som tærer på tilliten til styret og konsernsjefen – er det neppe fordi departementet trodde at den tidligste utdanningen har relevans for de kvalifikasjonene han var tilsatt etter.

Det var fordi statsråden hadde behov for å markere seg på «riktig» side på nok en intens mediedag omkring Telenor.

Tilsvarende situasjon fikk vi da VG feilaktig meldte at ingen kvinner hadde vært innkalt til intervju da Brekke ble ansatt. Mælands bidrag til oppstyret var umiddelbart å be om en redegjørelse fra styret, som det snart viste seg at hun for lengst hadde fått.

Det av hennes utspill som ikke har vært direkte styrt av andre, er de gjentatte signalene om at hun ønsket en kvinnelig konsernsjef. Men ansettelse av konsernsjef er ikke statsrådens oppgave. Den ligger til et styre, som har til oppgave å drive selskapet også ut fra hensynet til de aksjonærene som synes det er greit at en mann ansettes, hvis de mener han er best egnet.

Mer enn lønn og kjønn

Nå er ikke Telenor noen søndagsskole. Fra Usbekistans presidentdatter til de mange indre og ytre kreftene som nå river og sliter i Telenor, ligger utfordringer som er reelle og plager selskapet.

Samtidig er Telenor i norske og internasjonale næringslivsmiljøer kjent for kvalitet, hederlighet og ansvarlighet. Og det er, ikke minst, et selskap som forvalter et stort antall arbeidsplasser og enorme verdier.

Et godt eierskap, privat eller offentlig, bør bidra til å sikre kvalitet og verdier i Telenor. Det ville vært en sterk overdrivelse å si at staten har bidratt til dét i 2015.

Lenge har staten i sin eierstyring vært ensidig opptatt av konsernsjefs lønn. Nå er det supplert med en like ensidig interesse for konsernsjefs kjønn. Men alle problemer er ikke løst selv om man skulle få på plass en moderat gasjert kvinnelig konsernsjef med verdier som deles av den sittende statsråd.

Arbeid for å øke inntjening, hindre arbeidsulykker, forurensninger, korrupsjon, og å sikre en bred rekruttering av kompetente ledere, krever vedvarende innsats over lang tid. En statlig eier kan bidra med prinsipper og retningslinjer, og ikke minst stabilitet og kompetanse i de styrene som utnevnes.

Dette vil kreve mer disiplinert, stillesittende og lavprofilert arbeid, og mindre av den type innsats vi har sett i 2015, som skaper dagsriktig profilering i avisen og eller lar seg overføre på TV.

Så lett blir det ikke.

Emneord: Økonomisk politikk, Økonomisk historie, Statlig eierskap Av Einar Lie, professor i økonomisk historie
Publisert 31. des. 2015 10:52 - Sist endret 4. jan. 2016 11:43
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere