Donald Trumps nedkjemping av Ronald Reagan

Da Ronald Reagan avla presidenteden i januar 1981, hadde han kjempet mot den moderate delen av det republikanske partiet i over et tiår. Nå er han selv innhentet av historien.

Valgkampbutton 1980 Let's make America great again, Reagan 80.

En versjon av denne teksten ble først publisert i Dagbladet 3.12.2016.

Donald Trump har satt et ettertrykkelig punktum for republikanernes historiske reise som Ronald Reagans parti. USAs neste president gikk til valg uten påtakelig respekt for dogmene om å krympe staten, om statsstøttet fremme av kristenkonservativ moral og om nødvendigheten av et amerikansk globalt hegemoni med sterk vilje til militær maktbruk.

Tilbake står ikke bare et drøyt dusin overvunne presidentkandidater og deres brått mindre relevante identitet som Reagan-republikanere. Tilbake står et parti innhentet av tiden, 35 år etter at deres fanebærere selv seilte inn i Washington som fornyere av høyresiden.

Ronald Reagan både hentet og gav næring fra nostalgiske forestillinger om amerikanske glansdager en gang før det opprørske 1960-tallet. Slik var han ikke så ulik Trump, som ikke bare deler begeistringen for en tenkt fortid, men også et slagord.

”Let’s make America great again”, bød Reagan.

PRESIDENTEN OG DIREKTØREN: Donald Trump ble for alvor nasjonalt kjent i USA i Ronald Reagans presidenttid, her under en mottakelse i Det hvite hus i 1987 (foto: Det hvite hus/wikimedia).

Uenighet i gulltårnet

Trump var som skapt for Reagans bilde av USA slik landet hevet hodet etter 1970-årene. Gulltårnet på Manhattan steg opp som en katedral for det Gil Troy, en av flere gode Reagan-biografer, har kalt 1980-årenes direktørkultus.

Men om Reagan og Trump fant grobunn i det samme tiåret, er det vanskelig å se noen fredelig sameksistens for deres politiske prosjekter.

Der Trump gjør krav på å kunne løse alle nasjonens problemer om han bare får utøve presidentmakten med den hardeste av klyper, var Reagans viktigste budskap at politikerne skulle tre tilbake. ”Politisk styring er ikke løsningen, politisk styring er problemet,” sa Reagan ved tiltredelsen i 1981. Ikke akkurat politiske tvillingsjeler.

Goldwater satte kursen

Historien om politikeren Reagan fortelles gjerne med utgangspunkt i 1964 og en TV-sendt braksuksess av en valgtale til støtte for presidentkandidaten Barry Goldwater. Han led et spektakulært nederlag mot den sittende Lyndon B. Johnson, men lyktes i å sette kursen for sitt parti. Da Reagan flyttet inn i Det hvite hus, var det Goldwaters republikanske politikk han tok med seg. Individualisme, fri næringsdrift og fravær av føderalmakt var målet.

Goldwaters nominasjon var begynnelsen på slutten for de republikanske patrisierne som stod opp hver morgen og så en nedarvet styringsforpliktelse i baderomsspeilet. Med tyngdepunkt i nordøst hadde de gjennom årtier nobelt tatt på seg å bygge landet ved å veve sammen politisk og økonomisk makt.

Da Nelson Rockefeller, deres fanebærer i 1964, tapte for Goldwater, tapte han også partiet for dem som så staten som et verktøy og ikke som en trussel.

Ronald Reagan og Gerald Ford under republikanernes landsmøte i 1976.
RIVALER: Ronald Reagan gav president Gerald Ford hard kamp om Det republikanske partiets nominasjon i 1976, men måtte vente enda fire år før han vant frem og gratulerte presidenten på landsmøtet i Kansas City (foto: William Fitz-Patrick, Gerald R. Ford Library).

Konservativt oppbrudd

Allerede ved neste valg stilte Reagan til kamp om republikanernes presidentnominasjon, og igjen i 1976. Da han lyktes i 1980, var det ikke bare den moderate fløyen i partiet som lå knust tilbake, men etterkrigstidens tverrpolitiske konsensus.

Oppbyggingen av velferdsordninger hadde, tross alt, foregått i samarbeid mellom republikanere og demokrater, fra Franklin Roosevelt til Richard Nixon. Historikeren Brian Girvin trekker paralleller mellom oppbruddet Reagan representerte og Margaret Thatchers samtidige oppgjør i det konservative partiet.

Også der ble de moderate konsensusbyggerne detronisert i 1970-årene og erstattet med en konfrontasjonsvilje minst like sterk som Reagans.

"Trebeint krakk"

Reagan lyktes i å forene tre strømninger som alle bestod av konservative reaksjoner på de radikale 1960-årene.

  • Den økonomiske liberalismen tok opp kampen med venstresidens krav om en statlig ledet utjevningspolitikk.
  • Det kristenkonservative opprøret ville bekjempe oppløsningen av normer som holdt menn og kvinner, skolebønn, svangerskapsavbrudd og seksualopplysning slik man var vant til.
  • En nykonservativ utenrikspolitisk elite stilte krav om at USA også etter Vietnam viste styrke gjennom vilje til konfrontasjon.

Limet som samlet de tre gruppene i det som blitt kjent som ”den trebeinte krakken” var patriotisme og antikommunisme, troen på Amerika og friheten fra det totalitære. ”Amerika vendte seg til Reagan for å reddes fra 1960-årene,” skriver biografen John Patrick Diggins.

Det tok 16 år, men i 1980 stod krakken klar.

Trumps glemte amerikanere

Sjeldnere nevnt som en del av krakken, men like fullt viktig for republikanernes velgermobilisering fra 1968, var den populistiske appellen til dem Nixon dyrket som ”den tause majoritet”. Medlemskap var for hver den som så seg selv som vanlige, hardtarbeidende borgere uten østkystvaner og uten erfaring fra demonstrasjonstog, og som krevde lov og orden i en tid der forestillinger om vold sjelden lot seg koble fra tanker om rase.

Ekkoet er høyt og klart. ”Amerikas glemte menn og kvinner”, sier USAs kommende president.

Ikke alle linjer ble brutt av Reagan, og ikke alt i Det republikanske partiet ligger smadret igjen.

Krympende isflak

Motsetningen mellom sentralmakt og alle andre er fortsatt kraftfullt formulert, men mer som en moralsk motsetning mellom folk og elite enn som en ideologisk konflikt mellom stat og individ. Styringskritikken hos Goldwater og Reagan minner mindre om et fundament og mer om et krympende isflak for kongressrepresentanter med formelle maktposisjoner og uformelle kjempeproblemer.

Trump lider ikke av noen statsskrekk. Han har snakket fordelaktig om forhøyet nasjonal minstelønn, lever godt med at homofile kan gifte seg, bryter tvert med republikanernes tradisjonelle frihandelspolitikk, har rikelig med forslag til økt offentlig pengebruk og vil utvide omsorgsrettighetene til kvinner med barn.

Løftene har vært lite spesifikke, men vekten av dem er nok til å få Reagans krakk til å vakle. Nå skal det snekres.

KILDER:

  • Diggins, John Patrick. Ronald Reagan: Fate, freedom and the making of history. 2008.
  • Girvin, Brian. “The Party in Comparative and International Context”. I Conservative Century: The Conservative Party since 1900, red. A. Seldon og S. Ball. 1994.
  • Mayer, Jeremy D. Running on race. 2002.
  • Troy, Gil. Morning in America. 2005.

 

Emneord: USA, politiske partier, konservatisme, valgkamp Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 12. des. 2016 12:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere