Jentene vinner, guttene taper

Dagens likestillingsdebatt er merkverdig lite opptatt av de nye, store fremvoksende kjønnsforskjellene i utdanning og arbeidsliv.

Kjønnsforskjellene er store, og kvinnene er utdanningssystemets vinnere, skriver Einar Lie. Her en gruppe førsteårs medisinstudenter ved Universitetet i Bergen (foto: Kristin Walter, UiB).

Denne teksten ble første gang publisert i Aftenposten 30. januar 2016.

Vi hører ofte at Norge er et stadig mer likestilt land, og at kjønnsforskjellene får mindre betydning.

Det kanskje mest omdiskuterte unntaket utgjøres av lederstillinger i næringslivet, der gutteklubbene ser ut til å være intakte. Men jeg tror ikke de viktigste utfordringene ligger her.

Fremtidens debatt omkring kjønnsforskjeller vil måtte ta høyde for andre realiteter enn de som har formet dagens bekymringer for mannlig dominans i samfunnet.

Utdanningssystemets vinnere

La oss begynne med skolen og utdanningssystemet. I grunnskolen har det over tid blitt et forbausende stort gap mellom gutter og jenter. Jentene oppnår mye bedre skoleresultater enn guttene, som på sin side skårer suverent høyest på atferdsproblemer og ADHD-diagnoser, som vokser friskt i dagens skole.

Forskjellen forsvinner på ingen måte senere i utdanningssystemet. Under halvparten av guttene fullfører videregående skole på normert tid, mot to tredjedeler av jentene. Noen fullfører senere, men også det rene frafallet er klart størst blant guttene.

Langt flere jenter tar høyere utdanning. I distriktene gir dette et stort underskudd av unge kvinner. For eksempel er to av tre studenter født og oppvokst i Finnmark i dag jenter.

I dette og andre fylker finnes det kommuner med mindre enn førti prosent kvinner i befolkningen, til tross for at kvinner er i flertall blant de eldste. Parallelt med dette er det en økende andel menn som ikke inngår i parforhold, og aldri får barn. Særlig menn med dårlig utdannelse og økonomi velges bort.

Kjønnssammensetningen er tiltagende skjev ved universitetene og høyskolene. Ved Universitet i Oslo, som ved de fleste andre store utdanningsinstitusjonene, er et stort flertall av uteksaminerte kvinner.

Overvekten er de siste årene blitt særlig stor ved prestisjefylte høyinntektsstudier som juss og medisin, med 65 til 70 prosent kvinner. Her skrelles mannlige søkere bort gjennom de høye karakterkravene.

Velferdsstatens vinnere

I arbeidslivet er kjønnsforskjellene store, med tradisjonelle og nye trekk om hverandre. Kvinner søker seg i større grad til offentlig sektor, med noe lavere lønninger, stedvis mindre arbeidspress, men med høyere jobbsikkerhet og veldig god pensjon. Kvinner er også storforbrukere av sykelønn og uføretrygd, med langt høyere rater enn menn.

Samtidig arbeider langt flere kvinner enn menn deltid – skjønt heltidsandelen er jevnt økende – og de jobber mindre overtid. Dette har for noen å gjøre med oppgaver i hjemmet. På den andre siden viser tidsbruksundersøkelser at menn nå har gått forbi kvinner i samlet tid brukt på arbeid innenfor og utenfor hjemmet.

Den tradisjonelle forsørgeren er blitt den nye dobbeltarbeideren.  

Kvinner leder ikke i alt

I alt dette ligger et viktig poeng for lederdebattens retorikk: I de siste ukene har jeg hørt forskere, politikere og kommentatorer fortelle at næringslivet bare rekrutterer ledere fra «den ene halvparten av befolkningen». Men for at kvinner skal bli ledere i næringslivet, må vi først forlange at de arbeider der. Kvinneandelen i privat sektor er nå på vel 35 prosent, og den er synkende.

NHOs statistikk viser at andelen kvinnelige toppledere i deres medlemsbedrifter har gått opp fra 15 til 19 prosent de siste årene. Det er fortsatt et stykke igjen til 35. Men topplederrekruttene må arbeide full tid, de må akseptere overtid og lange dager, de må holde seg noenlunde friske, og de må ønske å konkurrere om krevende stillinger.

Trekker vi fra alt dette, er gruppen man kan rekruttere kvinnelige ledere fra, nærmere 20 prosent enn den «andre halvparten» av befolkningen kritikerne tidvis snakker om.

Menn er så mangt

I de store børsnoterte selskapene er kvinnene likevel så godt som fraværende helt på toppen. Det er denne iøynefallende og problematiske skjevheten som skaper engasjement og debatt, rundt en mindre krets mer eller mindre kjente menn og kvinner som får eller ikke får en attraktiv stilling.

Skjevheten er et symbol på mannlig dominans. Men for de tunge utviklingstrekkene i skole og utdanning, og for de brede befolkningsgruppene som inngår i disse, er de ikke mer enn dette – et symbol.

«Menn» er ikke noen meningsfull interessekategori. Hverken Rune Bjerke eller Svein Richard Brandtzæg deler bonusen sin med akterutseilte ungkarer på Koppang eller i Båtsfjord, eller inviterer dem med på jakt- og fisketurer for rekreasjon og nettverksbygging.

Men endringer vil på dette området være viktige for ambisiøse kvinnenettverk man kan treffe på Theatercafeen eller Brasserie France, der de over et glass god rødvin irriterer seg over mennene som sitter helt på toppen.

Fremtidens parallellsamfunn

Irritasjonen er forståelig. Men de dypereliggende endringene er viktigere. Og her kan det kanskje gå mot større utjevning.

Kvinnedominansen i utdanningssystemet vil måtte prege morgendagens arbeidsliv. Og mennene vil nok bli sterkere konkurrenter til kvinnene om trygdeytelser. I dag er det kun én aldersgruppe av uføretrygdede som har et flertall av menn, og dét er den aller yngste. Herfra vokser dropout- og ritalingenerasjonen inn i voksensamfunnets rekker.

Befolkningsøkningen drives ellers av innvandringen, der menn i stort flertall. Blant unge, enslige asylsøkere er andelen menn omtrent like høy som i fengselsbefolkningen og blant toppledere i børsnoterte selskaper.

Gjennom sin dårligere utdanning og utfordringer i tilpasningen til norsk kultur og arbeidsmarked, vil samfunnets nye menn gi rikelige bidrag til de fremvoksende skjevhetene - som omfattes av mye mindre interesse enn ubalansen for noen få lederstillinger i næringslivet.

Og kanskje vil det være noen skarpe, ambisiøse og hardtarbeidende personer blant de unge asylantene, som en vakker dag kan innta en desidert toppstilling i næringslivet og bidra til bildet av den problematiske kjønnsskjevheten i samfunnet.

Emneord: Kjønnsroller, Arbeidsliv, Utdanning Av Einar Lie, professor i økonomisk historie
Publisert 1. feb. 2016 10:02 - Sist endret 8. feb. 2016 11:29
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere