Det virkelig nye i USA-valgkampen

Det historisk oppsiktsvekkende i årets valgkamp er ikke utskjelling og personangrep. Tidsskillet er digitalt og ligger ryddig og anonymt innlåst på en harddisk i New York.

Direkte velgerkontakt på telefon eller ved hjembesøk bygger i vår tid på innsikt krystet ut av titusenvis av små og store opplysninger om hver enkelt velger. (foto: hillaryclinton.com).

En versjon av denne teksten ble først publisert i Dagbladet 30.10.16.

Håndleddet er presidentkampanjenes ytterste ledd. Det er det som får frivillige og deltidsbetalte knoker til å smelle mot dørpaneler i vippestater fra New Hampshire til Nevada.  Der døra åpnes, venter et politisk møte mellom borgere og en oppfordring om å bruke stemmeretten. ”Jeg er her for å spørre om du vet hvor du finner ditt valglokale”.

Ingen steder er linjene tykkere og lengre i amerikansk valgkamp enn i denne gjetingen av ens egne tilhengere fra stue til stemmelokale.

Men skjult i de millioner av korte og enda kortere samtaler på trammen ligger også det største historiske bruddet i vår tids valgkamper. Når det står noen ved døra di er det ikke lenger fordi du bor i en del av byen der nesten alle er demokrater, eller fordi husene i gata di er så dyre at de som bor i dem nesten helt sikkert vil ha skattelette og republikansk president.

Nå telte han deg også

Du er ikke en tilfeldig representant for ”høyt utdannede hvite mennesker i forsteder der tomteprisene ligger i øvre ti prosent av skalaen” eller Bill Clintons legendariske ”soccer moms”.

Kampanjene gjetter ikke lenger – det er akkurat deg de vil snakke med. De vet hva du vil stemme på og at du iblant «glemmer» det når valgdagen kommer. De vet at du antakelig trenger et lite puff.

Du er sett, målt og analysert med flere titusen datapunkter som grunnlag. ”You knew me better than my mother did,” synger Johnny Cash i cowboyens stille bønn til Gud. Dataanalytikere i presidentvalgkamp ville aldri tatt til takke med så lite.

Sporene dine

De vet hvilke nettsider du liker, om du gir kampanjen penger når knappen for gaver er rød eller når den er blå, om du diskuterer på kandidatens eget debattforum eller om du bare leser sportssidene. De vet om du pleier å stemme ved valg, om du hadde samtale venter i 2005 og om du bestiller dyre viner med levering hjemme.

Og viktigst av alt, de vet hvilke av dine sambygdinger som er som deg, hvilket TV-program dere har felles på den sære kabelkanalen med programmer om ubåter fra andre verdenskrig og hvilken reklame de bør sende der for å ha håp om å vippe dere opp av sofaen og bort til skjemaet for forhåndsstemmegivning.

Disse ufattelig små og mange opplysningene om ting vi ikke en gang har oversikt over selv er det nye i vår tid, ikke at kandidatene lyver, skryter og blir kalt de mest forferdelige ting.

Velgernes navn

Hillary Clinton har arvet president Barack Obamas og Det demokratiske partiets organisasjon, der det i løpet av et tiår er samlet stor kompetanse innenfor velgeranlyse og målrettet kontakt med enkeltvelgere (foto: The White House on Flickr)

Den amerikanske journalisten Sasha Issenberg forteller i sin bok om velgerdataenes historie i USA, at da Barack Obama skulle gjenvelges i 2012 satt kampanjeledelsen hans med en liste over det de mente måtte være de 69 456 897 amerikanere som hadde stemt på ham i 2008.

Da kommentatorene samme år snakket om Obamas behov for å gjenskape det som i valgkampsjargongen kalles en koalisjon av velgere, snakket de om det som en abstraksjon – som en overordnet sammensetning av grupper som arbeidere, bønder, minoriteter og mennesker med høy eller lav alder, inntekt og utdanning.

Men på innsiden av kampanjen mente de det helt konkret, forklarer Issenberg. ”De gjenskapte koalisjonen gjennom personlig kontakt med velgerne, én etter én.”

Bush og Obama

Det er det store bruddet. Der TV-alderens metode var som satelittfotografiets, med en stadig sterkere zoom til å identifisere stadig mer nøyaktige inndelinger av velgerne, hadde nettalderen gjort det mulig for Obama å begynne i motsatt ende. Han visste hva de het alle sammen og trengte bare å finne ut hvem som hadde mest til felles med hvem.

Fra George W. Bush-kampanjen i 2004 til i dag har målet vært å få dataprogrammererne til å blinke ut velgere som er like nok til at de kan serveres det samme budskapet på samme måte med samme resultat.

Det som får programmerne til å si at de har funnet en gruppe kandidaten bør henvende seg til samlet, kan mangle enhver politisk relevans, men like fullt være uslåelig treffsikkert. Hvis datasettet viser at en gruppe navngitte velgere med HBO-abonnement og jevnlig vinlevering på døra oppfører seg likt ved valg, er det det som teller.

Lincoln i 1840

Også Abraham Lincoln samlet velgeropplysninger enkeltvis som delstatsaktivist i Illinois ved valget i 1840. (foto: The White House).

Det smaker av overvåking, og medieforskeren Daniel Kreiss har hevdet at selve forsamlingsfriheten i det første grunnlovstillegget kan være truet. Men ambisjonen om å finne velgerne, hver eneste én, er i seg selv alt annet enn ny. Som ung politiker drev Abraham Lincoln valgkamp for Whig-partiets presidentkandidat i 1840 og gav sine hjelpere beskjed om at han ville ha en ”perfekt liste” over alle tenkelige Whig-velgere. De skulle finnes, motiveres og følges til stemmelokalet.

Slik sett er ikke 1840 så ulikt 2016. Vi har reist tilbake til fremtiden. Navnelister er navnelister – nå telte han deg også!

Forskjellene er likevel store. I 1840 ble oversiktene satt opp og redigert av lokalkjente utfra det moderne overvåkere ville kalt menneskelig etterretning. Du kjenner naboen og forteller kampanjesjef Abraham Lincoln hvem som er hvem, og hvorfor den ene nok skal ha et besøk til før valgdagen.

I dag identifiseres du av et ansiktsløst datatalent bak strengt bevoktede dører. Og datatalentet kan noe Lincoln ikke kunne – regne ut hva akkurat du bør bli fortalt. Slik risikerer offentligheten pulverisering, når kandidatene kommuniserer direkte og skreddersydd med hver enkelt.

Men enten listen er bygget av en nerd eller en nabo skal den omsettes i det samme som før. Den skal deles opp og sendes ned gjennom hierarkiet til den er passe lang for en frivillig på vandring i høstløvet, fra dør til dør, med håndleddet krummet og søndagssmilet på.

KILDER:

Doris Kearns Goodwin. Team of rivals. Simon & Schuster, 2005.

Sasha Issenberg. The victory lab. Broadway books, 2012.

Daniel Kreiss og Philip N. Howard. ”New Challenges to Political Privacy”. International Journal of Communication (2010).

Gil Troy. See how they ran. Free Press, 1991.

Zeynep Tufekci. ”Engineering the public: big data, surveillance and computational politics”, First Monday, 19.07.2014.

Emneord: Politisk kommunikasjon, valgkamp, USA Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 7. nov. 2016 11:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere