Diplomatene fra månen

Neil Armstrong ble sendt på verdensturné med sine kolleger fra månelandingen i 1969. Et USA i krig og krise trengte en global helt og så ut til å lykkes midt på Karl Johans gate.

SLOTTSBAKKEN: De tre astronautenes ferd opp til Kong Olav V etter besøk på Stortinget fant sted med følge av en enorm menneskemengde. Politiet slet med å holde situasjonen under kontroll, ifølge avisene (foto: NASA. Takk til Teasel Muir-Harmony for utlån).

  • NB! Var du tilstede da astronautene besøkte Oslo? Vår kollega Teasel Muir-Harmony i USA vil gjerne høre fra deg.
  • En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Dagbladet 8. januar 2016.

Politisperringene langs Karl Johan brøt sammen da de tre astronautene som hadde ført det amerikanske flagget til månen, kjørte i åpen bil fra Stortinget til Slottet en høstdag i 1969. Menn, kvinner og barn nærmest kastet seg over bilen på jakt etter et håndtrykk. Flere ganger forsvant både bilen og astronautene selv i mylderet av mennesker, fortalte Aftenposten, ikke så rent lite begeistret selv.

På sin verdensturné som president Richard Nixons personlige utsendinger, møtte Neil Armstrong og hans kolleger beundrende folkemasser hvor enn de gikk. Gjennom 38 dager og 22 land i fem verdensdeler brakte de med seg et nøye utmålt budskap om USAs rolle i verdenssamfunnet. Både måneferden og den kaotiske bilturen opp Karl Johan ble utnyttet til fulle.

Supermakt i krise

Høsten 1969 var offentligheten i Norge, som i resten av verden og i USA selv, blitt vant til en stri strøm av dårlige nyheter fra Amerika. Vietnamkrigen, borgerrettskampen, storbyopptøyer og politiske attentater bar bud om et land i krise og en mindre rettskaffen supermakt enn mange hadde villet tro.

Da planleggingen av måneferdene begynte tidlig i 1960-årene, hadde planen vært å vise verden den amerikanske samfunnsformens overlegenhet. Romkapselen til den første amerikaneren i rommet, Alan Shepherd, ble i 1961 sendt på utstillingsturné, der de besøkende kunne få berøre den selv.

Så konkret som mulig skulle folk få se at der Sovjetunionen gjemte Jurij Gagarins romfartøy under et laken, selv på bilder, var det amerikanske samfunnet åpent, demokratisk og bygd på felles fremskritt gjennom teknologisk nyvinning. Fortellingene om romfarten inngikk i den kalde krigen som konfrontasjon.

For "menneskeheten"

Da astronautene rundet månen i desember 1968, tok de dette historiske bildet - kjent som "earthrise". Bildet vises her i sitt originale format, selv om den horisontale varianten nok er den mest kjente. (foto: NASA på Flickr Commons)

Så kom 1960-årene med alle sine oppbrudd. I en ny antologi om USAs forsøk på å gjenvinne plassen som frihetens og godhetens forsvarer på vei inn i 1970-årene og videre, viser bidraget fra den amerikanske historikeren Teasel Muir-Harmony hvordan fortellingene om amerikansk romfart skiftet kulør. Både USA selv og verden omkring var i endring, og omdømmediplomatene forsøkte å holde tritt.

I andre halvdel av tiåret ble myndighetenes omtale av romprogrammet stadig mindre konfronterende. USAs virksomhet der ute ble gjort til et oppdrag i tjeneste for menneskeheten selv.

Da amerikanske astronauter i desember 1968 kom hjem fra en ferd rundt månen, inneholdt fotoapparatet deres et bilde av jorden som tilsynelatende stiger opp over månens horisont. Kjent som ”earthrise” gav bildet styrke til den nye fortellingen. President Nixon tok det med i sin tiltredelsestale måneden etter – bildet viste at ”menneskenes skjebne på jorden er udelelig”. Fred på jorden!

Global kampanje

Da månelandingen nærmet seg sommeren etter, var det amerikanske informasjonsdirektoratet for utlandet (USIA) i full sving med å utstyre sine representanter rundt i verden med riktige valg av ord og formuleringer. Astronautene skulle omtales som ”menneskehetens utsendinger i det ytre rom”, forteller Muir-Harmony. Måneferdens hensikt var teknologiutvikling til alle folks beste. Den skulle ikke fremstå som noe erobringstokt.

I tillegg til det store amerikanske flagget Neil Armstrong plantet på månens overflate, brakte astronautene med seg små flagg fra alle verdens land. Disse ble med tilbake til jorden og ut i verden til hvert enkelt statsoverhode, fulgt av en montasje med innstøpte månepartikler.

Budskapet om global enhet forplantet seg, ikke minst ved hjelp av de tre astronautene på Karl Johan. Staben ved ambassaden i Oslo hadde nok også gjort jobben sin, for da heltene ble tatt i mot i Stortinget av presidentskapet og en fulltallig regjering, må velkomsten ha fortonet seg som et ekko av dem selv.

Stortingspresident Bernt Ingvaldsen takket dem for sin innsats for ”hele menneskeheten”. På vei ut møtte gjestene klappsalver fra det avisene oppgav å være noe nær samtlige stortingsrepresentanter. Ved sitt besøk til Kong Olav etter bilturen opp til Slottet ble de tre utsendingene fra president Nixon tatt med ut på balkongen for å hilse folkemassene.

Hyllesten fra folk og politiske ledere den 10. oktober 1969 fortonet seg som unisont, og iblant hysterisk, begeistret. Samtidig, som gjennom hele etterkrigstiden, bare skarpere, lå tvil og tvetydighet under Norges forhold til USA.

Dårlige nyheter

Samme dag som avisene jublet med sine lesere, fortsatte alt som gikk galt for USA, å gå galt på de samme avissidene.

GODE OG DÅRLIGE NYHETER: USA var viktig i det norske nyhetsbildet 11. oktober 1969. Aftenposten brakte på sin forside det siste om astronautenes ferd opp Karl Johan, men også en mer bekymret sak om narkotikasmugling med opprinnelse i USA (faksimile).

I Arbeiderbladet fant leserne en lengre kommentarartikkel om amerikanske studenters tiltakende vilje til konfrontasjon, om skjerpede motsetninger i kampen for fred, rettferdighet og jevnbyrdig behandling av afrikansk-amerikanere.

I Aftenposten delte astronautene forsiden med en sak der deserterte Vietnam-veteraner hadde forsynt en 15 år gammel jente med LSD ”fra de mest profesjonelle narkotikamiljøer i USA”.

Neil Armstrongs sprang for menneskeheten var nok stort, men de små stegene, alle tegnene på elendighet, var så mange. Og verre for romprogrammet som diplomatisk glansnummer: Det tilhørte snart en svunnen tid. Ved inngangen til 1970-årene var budskapet om USA-ledet teknologisk fremskritt som veien til fred og lykke, i ferd med å miste sitt publikum.

- - -

  • Refererte aviser: Aftenposten, Arbeiderbladet og VG, 10.-13. oktober 1969.
  • Teasel Muir-Harmonys kapittel "Selling space capsules, Moon rocks and America: spaceflight in U.S. public diplomacy, 1961-79", finnes i antologien Reasserting America in the 1970s: U.S. public diplomacy and the rebuilding of America’s image abroad, red. Hallvard Notaker, Giles Scott-Smith og David J. Snyder (Manchester University Press, 2016). 
Emneord: diplomati, Den kalde krigen, USA, Norge, romfart Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 11. jan. 2016 08:27 - Sist endret 2. jan. 2017 12:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere