Skattespøkelse skylt vekk av olje

Oljepengene har gjort det nærmest umulig å se forskjell på høyre og venstre i den økonomiske politikken. Økte utgifter betyr ikke lenger økte skatter.

Jonas Gahr Støre og Erna Solberg (foto: Kilian Munch via Flickr CC)

En versjon av denne teksten stod første gang på trykk i Aftenposten 5.6.2016.

Ikke bare i Norge, men i vestlige land generelt, har størrelsen på statens budsjetter vært en definerende faktor bak høyre/venstre-aksen i politikken. «The problem of socialism is that you eventually run out of other people’s money,» heter det i en av Margaret Thatchers formuleringer. Og «socialism» er, for de som ikke husker Thatchers retorikk, noe som favnet også moderate sosialdemokrater.

Selv om den britiske jernladyen ideologisk og praktisk lå godt til høyre for norske borgerlige partier, har en liknende skepsis til en stor offentlig sektor vært konstituerende for skillet mellom borgerlige og ikke-borgerlige partier også her hjemme. Tydeligst har nok dette vært i partiet Høyre, som alltid har båret med seg at offentlige utgifter må dekkes av høyere skatter. Og at de over tid gir mindre rom for privat sektor.

Euforisk oljepengebruk

I praksis har ikke alltid målene behersket bruk av statlige penger blitt nådd gjennom til praktisk politikk. Likevel er det noe paradoksalt over dagens rekordnivåer for offentlig pengebruk, samt den ekstremt raske økningen i oljepengebruken. I år er dette begrunnet med økt arbeidsledighet på Vestlandet. Men de to foregående års kraftfulle økninger greide seg uten slike begrunnelser, og jeg tviler på at pengebruken ville blitt så mye annerledes i år selv uten omstillingsproblemene i oljeindustrien.

I vår har til og med Arbeiderpartiet og LO kritisert den blå-blå regjeringen for å bruke for mye penger. Normal melodi har vært det motsatte, som da Arbeiderpartiet på 1980-tallet kritiserte Willochs regjering for å «rasere velferdsstaten», tross jevne økninger til de fleste gode formål.            

Problemet ligger både i den sterke veksten i offentlig sektor, og i den raske økningen i bruken av oljeformuen. Alt tyder på at økningen i uttak fra oljefondet om ikke mange år må vendes hardt til en kraftig nedtrapping. Forventet politikk – særlig forventet konservativ politikk – ville vært å øke i pengebruken i et langt lavere tempo, slik at oljeinntektene brukes til å stabilisere økonomien, ikke legge opp til forutsigbare kraftige tilstramminger i nær framtid.

Hvorfor er det blitt slik? Et opplagt element er Fremskrittspartiet, som ikke er et liberal-konservativt parti i tradisjonell forstand. Partiet er ikke redd for å bruke penger hvis formålene er populære; men jeg har ikke noe inntrykk av at det sitter så mange høyrestatsråder og sutrer i krokene over pengebruken. Budsjettet er snarere et ekte blå-blått samarbeidsprosjekt.

Rik og pragmatisk

Kåre Willoch og Gro Harlem Brundtland (foto: Erik Thorberg, NTB/SCANPIX)

For å komme nærmere en forklaring må vi utvide perspektivet. Penger er jo ikke alt her i verden, ikke en gang i økonomisk politikk. Særlig etter 1970-tallets ekstremt dyre forsøk på trepartssamarbeid mellom staten og hovedorganisasjonene om inntektspolitikken, lå det en prinsippforskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet i hvordan man skulle samarbeide med arbeids- og næringslivet.

For Arbeiderpartiet har slikt samarbeid vært et credo. Willoch ønsket på 1980-tallet derimot ikke å gi organisasjonene – særlig LO – makt over statlig politikk. Siden har det ligget en vedvarende skepsis til å la organisasjonene bestemme politikken, både av hensyn til politikkens integritet, og ved at det skapes bindinger til vedtak som ikke alltid er faglig heldige.

I vår krevde NHO og LO en økning av permitteringsreglene fra 30 til 52 uker. Regjeringen argumenterte imot, fordi sysselsettingsproblemene var regnet som en del av en nødvendig omstilling. Da er det ikke opplagt at det er riktig medisin å bruke statlige penger for å holde arbeidskraften fast i bedrifter uten oppdrag.

I forbindelse med lønnsoppgjøret kastet imidlertid regjeringen permisjonsreglene i potten og kjøpte seg fri fra en mulig konflikt, uten at det lå noen ny faglig vurdering til grunn. Dette er naturligvis et pragmatisk grep i et sterkt organisert samfunn, men det bidrar til en ytterligere nedbrytning av den gamle høyre/venstre-aksen.

Konservatisme uten skatteregning

Noe av svaret på Høyres sans for å bruke oljepenger ligger nettopp idet korporative terrenget. NHOs forløper, Norsk Arbeidsgiverforening, var gjennom etterkrigstiden ekstremt påpasselige og kritiske når offentlige utgifter og skatter økte, og foreningen hadde betydelig innflytelse på Høyre. Innflytelse har nok arbeidsgiverne fortsatt. Men der NHOs forgjengere arbeidet utrettelig for å hindre noen i å få et sugerør i statskassen, virker dagens NHO minst like opptatt av å få plassert sine egne.

Gamle N.A.F. visste at offentlige utgifter var fulgt av skatter. Dagens NHO vet at det ikke lenger er slik. Det vet også Høyre. Dagens bruk av oljepenger skviser nok ut privat sektor, slik som før i tiden, men finansieringen er annerledes.

Her tror jeg vi er fremme ved et vesentlig punkt for å forstå regjeringens politikk. Når Thatcher snakket nedsettende om radikales bruk av «other people’s money», er det privatfolks skattebetalinger hun har i tankene.

Dagens økte pengebruk koster ikke i form av upopulære skatteøkninger, tvert imot følges den av reduserte skatter. I det paradoksale politiske laboratorium Norge har blitt, kan vi studere hva høyrepolitikk er når den ikke lenger må finansieres av løpende innbetalinger fra velgere og støttespillere. Og den er knapt til å kjenne igjen.

Skattepolitisk samling

Den støyende diskusjonen om den lille formuesskatten skaper hos noen et bilde av stor forskjell mellom Høyre og Arbeiderpartiet i skattepolitikken. Vårens brede kompromiss i lønnsoppgjøret gir et riktigere inntrykk. Her bør man ellers merke seg den store vekten som er lagt på å styrke bedriftenes stilling og skjerme arbeidende kapital.

Dette blir tidvis pakket inn som en borgerlig seier. Men det minner mest om god, gammel Arbeiderparti-politikk: Bedriftsbeskatning i det sosialdemokratiske Norge og Norden var rekordlav i den vestlige verden gjennom etterkrigstiden, gjennom regler som skulle sikre høye investeringer og nye arbeidsplasser. Regningen ble den gang dekket av personlige skatteytere. Forskjellen nå er at vi altså har andre penger til rådighet.

Høyres klær

Dagens Høyre har slik sett glidd i sosialdemokratisk retning.

På 1980-tallet la Arbeiderpartiet kursen hardt om i markedsliberal retning. Da beskyldte Høyres Jan P. Syse Arbeiderpartiet for å «ha stjålet Høyres klær». Det ville vært fristende å si at Høyre nå stjeler dem tilbake. Men dette blir ikke helt riktig, når vi ser på helheten i den økonomiske politikken. Willochs og Syses blådresser er alt for konservative i snittet for dagens pragmatiske statsråder.

Og de trenger dem heller ikke, de har penger nok til å skaffe seg akkurat de klærne de har lyst på for øyeblikket.

Emneord: Økonomisk politikk, Økonomisk historie, politiske partier Av Einar Lie, professor i økonomisk historie, IAKH
Publisert 6. juni 2016 11:58 - Sist endret 7. juni 2016 09:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere