High Noon ved Berlinmuren

Da DDR reiste muren, sendte USA rollefigurer fra Det ville vesten for å underholde og berolige Vest-Berlin. Spørsmålet var om lokalbefolkningen så på skurkene eller heltene som mest amerikanske.

ÅPNINGSSEREMONI: Ordfører Kurt Neubauer i Vest-Berlin poserer med den tyske og den amerikanske "Volksfest-dronningen" ved åpningen av festivalen i 1970. Til høyre vertskapet, øverstkommanderende for de amerikanske styrkene i Berlin, generalmajor George M. Seignious (Foto: The Allied Museum, Berlin / © U.S. Army Photograph).

En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Dagbladet 1.4.2016.

Sent i juli 1961, knapt tre uker før DDRs ledere gav ordren om bygging av Berlinmuren, talte president John F. Kennedy til USAs befolkning om Berlins plass i det spente forholdet til Sovjetunionen.

”Krigens og diplomatiets gang etterlot i 1945 det frie folket i Vest-Berlin 110 miles på innsiden av jernteppet”, sa Kennedy, og forklarte at ingen mengde av trusler eller praktiske kjepper i hjulene kunne få de vestlige landene til å gi etter. ”Frihetens truede grense løper gjennom det delte Berlin.”

"Volksfest"

Fire dager etter talen åpnet US Army den første av det som skulle bli en lang rekke årlige sommerfestivaler i den delte byen. Hundretusener av Vest-Berlins to millioner innbyggere lot seg lokke av karuseller, tivolimoro, kulturprogram og spesialbygde westernomgivelser. Lokale myndigheter og de om lag 6000 amerikanerne i byen delte på arrangørpliktene.

Historien om den årlige tysk-amerikanske ”Volksfest” nøstes opp av historikeren Benjamin Greene i en ny antologi om amerikansk omdømmearbeid i 1960- og 70-årene.

Programmet for de enkelte årene viser hvordan westerntemaet ble tatt i bruk for å presentere den amerikanske hærens syn på sin oppgave i byen. Tyskerne trengte ingen videre hjelp til å la seg begeistre av fortellingene om cowboyer og indianere, men for arrangøren var det et poeng å flette berlinernes egen skjebne inn i historiene som utspilte seg på torg og scener på messeområdet.

Alamo ved Jernteppet

ALAMO: Løytnant Günther Hennig i US Army, selv født i Berlin før han innvandret til USA, gjennomfører inspeksjon av amerikanske soldater utkledt som forsvarerne av misjonsstasjonen Alamo i Texas fra 1836. Også sivile tyske myndigheter var representert i dette opptrinnet i 1966 (Foto: The Allied Museum, Berlin / © U.S. Army Photograph).

I 1966 var hovedattraksjonen en kopi av den forskansede misjonsstasjonen Alamo i Texas, der legenden forteller at de tapre forsvarerne kjempet til siste mann mot meksikanerne og deres general Santa Anna. Men i Berlin-versjonen viste et veggmaleri teksanerne under Berlinerbrigadens flagg. De var ikke mindre fremskutt enn Davy Crockett og Sam Travis hadde vært i 1836.

Et annet år, i westernbyens fengsel, var oversettelsen av fortid til nåtid enda klarere: Navnet på den lokale sheriffen og amerikanernes øverstkommanderende i Berlin var det samme. Kan det være, spør Greene, at løftet om en sterk hånd i møte med lovløshet, fikk ekstra tyngde i en by som to tiår tidligere var blitt utsatt for massevoldtekter og plyndring da de sovjetiske soldatene rykket inn?

Den kalde krigens kulturdiplomati fant sted over hele kloden, som regel i regi av United States Information Agency (USIA), et slags sympati- og respektfremmende informasjonsdirektorat. USIA stod for utveksling av forskere og samfunnsledere, radiosendinger med sterkere eller svakere propagandapreg, åpne biblioteker, filmvisninger og omreisende utstillinger. Likevel var det sjelden de nådde like bredt og intenst ut som hæren med sin tysk-amerikanske ”Volksfest” i Berlin.

Amerikafantasier

Iscenesettelsen av de amerikanske soldatene som westernhelter, som mannskaper langs kringvernet enten på prærien eller i Sentral-Europa, fant en klangbunn i den europeiske forelskelsen i amerikansk popkultur. Amerikanerne trengte ikke forklare hva de ville si, de trengte bare å knytte seg til lokalbefolkningens oppfatninger om erobringen av Amerika og de ulike rollene i landskapet den hvite mann la under seg.

Den svenske medieviteren Amanda Lagerkvist viste i sin doktoravhandling om svensk reiselitteratur for noen år siden hvordan etterkrigsturister til USA observerte det amerikanske samfunnet gjennom briller skapt av filmer og annen massekultur. Fiksjonen ble utgangspunktet for beskrivelsen av det geografiske stedet USA. På samme måte ble cowboymyten utgangspunktet i fortolkningen av amerikanske infanteristers stasjonering midt i Europa.

Mot slutten av 1960-årene ble det tydeligere at forestillingene om Amerika hele tiden bar i seg en dobbelthet. I Tyskland som i Norge og de fleste andre vesteuropeiske land, gikk beundring og forventning sammen med skepsis og en viss uro i synet på supermakten. Løftet om en fremtid i velstand og frihet gikk sammen med frykten for forflatende massekultur og rovkapitalisme. 

Mottakerens blikk

Med Vietnamkrigen og studentopprøret kom skepsisen tydeligere frem, og det påvirket Berlinfestivalene. Karikaturtegninger fra festivaldagene i 1967 viste tivoliboder med tilbud om skarpskyting på fredsduer, helikoptertur med ”Vietcong-avstigning i 1000 meters høyde” og ”århundrets skumleste spøkelsestog” med president Lyndon B. Johnsons ansikt som hovedskremsel.

Indianerdansene ble oppdatert i tråd med tidens bevissthet om urfolkenes egen arv, og arrangørene forsøkte å modernisere programmet med romfart som tema. Det siste slo ikke an, og westerntemaet vendte tilbake. Men de enkleste budskapene fra Berlinmurens første år forsvant.

Slik alle kultureksportører oppdager, er det opp til mottakeren å si hva de ser. Da Ronald Reagan kom til makten og tok med sin Stetsonhatt til Washington, ble cowboymyten en ressurs også for USAs kritikere i Vesten.

De amerikanske kulturdiplomatene kunne fortsette å sende ut den rakryggede sheriffen til oppgjør ved high noon, men de hadde ingen kontroll over fortellingen. For lokalbefolkningen var den hensynsløse rytteren med seksløperen like amerikansk som sheriffen, og viljen til et oppgjør med våpen i hånd like skremmende som de sovjetiske stridsvognene noen kilometer unna.

Litteratur

Emneord: Den kalde krigen, Tyskland, USA, diplomati, Kulturmøter Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 4. apr. 2016 09:27 - Sist endret 6. apr. 2016 19:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere