Kan Guantánamo legges ned?

Det er 61 innsatte igjen i USAs fangeleir på Cuba. Trump eller Clinton arver en floke Obama ikke har greid å løse.

PROTESTER: Borger- og menneskerettsgrupper i USA har i mer enn et tiår krevd styrket rettssikkerhet og beskyttelse mot tortur for fangene i Guantánamo-leiren på Cuba. Her fra en demonstrasjon utenfor Det hvite hus i Washington, DC, i januar 2015 (Foto: Debra Sweet via Flickr CC).

En versjon av denne teksten stod først på trykk i Dagbladet 17.september 2016.

Barack Obama har lovet å stenge USAs fengsel på militærbasen i Guantánamo Bay, Cuba. Hillary Clinton har gjentatt løftet, uten kraft.

Donald Trump har derimot lovet å fylle fengselet med flere ”bad dudes”.

På tampen av Obamas presidentperiode er 61 fanger igjen av totalt 779 som har vært der. Tallet vil reduseres før årsskiftet, men den endelige skjebnen til fengselet og fangene der vil overlates til den neste presidenten i USA.

Påminnelse om tortur

Fengselet har vært den viktigste symbolske og fysiske påminnelsen om at USA bruker tortur. Fra Guantánamo-fengselet åpnet for fjorten år siden, har USA vært i internasjonalt søkelys når det gjelder behandling av fanger.

Både FN og menneskerettighetsorganisasjoner har lenge arbeidet mot bruk av tortur. Tortur ble satt høyt opp på internasjonal dagsorden i kjølvannet av militærkuppet i NATO-landet Hellas i 1967. Amnesty dokumenterte systematisk bruk av tortur, og de skandinaviske landene og Nederland klaget landet inn for Den europeiske menneskerettighetskommisjonen.

Senere fulgte initiativ i FN for å få på plass en erklæring og konvensjon mot tortur.

Foto: Gage Skidmore, Flickr.
FANGET: Demokratenes presidentkandidat Hillary Clinton har sagt at hun ønsker å stenge leiren, men det er uklart hvilke muligheter hun skal kunne utnytte som ikke har vært tilgjengelige for president Barack Obama (Foto: Gage Skidmore via Flickr CC).

USA forpliktet

FNs torturkonvensjon fra 1984 ble den viktigste internasjonale rammen for samarbeid for å hindre tortur og annen umenneskelig og nedverdigende behandling. I forhandlingene hadde USA og Storbritannia vært pådrivere for snevrere definisjoner enn det som ble vedtatt, som å avgrense konvensjonen til å gjelde det å påføre «ekstrem» smerte.

Til tross for manglende gjennomslag ratifiserte USA torturkonvensjon i 1994. Bill Clinton var da president, og dette ble den tredje menneskerettighetskonvensjonen USA sluttet seg til.

Det ble tatt forbehold som hindret konvensjonen i å automatisk bli nasjonal lov, slik den amerikanske konstitusjonen normalt tilsier at konvensjoner blir. Ved å slutte seg til konvensjonen, påtok USA seg likevel internasjonale forpliktelser, og Kongressen vedtok seksjon 2340 i sin føderale straffelov for å bringe normene inn i nasjonal rett.

11. september

Etter angrepet på USA den 11. september 2001, mente mange amerikanske politikere og militære at torturforbudet begrenset statens evne til å slå tilbake effektivt i krigen mot terror.

Hvor gikk egentlig de lovlige grensene? Dette ble et brennhett spørsmål for amerikanske militære, dommere, politikere og diplomater. Gjorde det en forskjell om USA oppbevarte og forhørte fanger utenfor amerikansk territorium? Gjaldt reglene dersom det var andre enn amerikanske myndighetsansatte som sto for den rettsstridige behandlingen? Og akkurat hvilken behandling var rettsstridig?

Tortur var på ingen måte forsvunnet i verden etter at FN-konvensjonen trådte i kraft. Det som var nytt var at USA som det ledende NATO-landet – i betydelig omfang, systematisk og etter hvert offentlig kjent – brukte krenkende og smertefulle forhørsmetoder.

Balansekunstner i tortur

Under president George Bush jr. ble USA en balansekunstner i tortur der etterretningsbehov trumfet respekten for gjeldende regler mot tortur. Bush-administrasjonen lente seg på juridiske utredninger, og i 2002 argumenterte det amerikanske justisdepartementets Jay S. Bybee for å legge til grunn en snever tolkning av begrepene tortur og umenneskelig eller nedverdigende behandling.

Han mente også at ulovlige forhørsmetoder brukt av nødvendighet og selvforsvar, ikke var straffbare. Departementets John Yoo fant at heller ikke Genèvekonvensjonene gjaldt. Med støtte i de juridiske utredningene autoriserte forsvarsminister Donald Rumsfeld en lang rekke kontroversielle forhørsteknikker, til tross for alvorlig kritikk i den lille gruppen av informerte i det amerikanske forsvaret.

På FNs dag for torturofre i juni 2004 understreket Bush at ”America stands against and will not tolerate torture”. Han lovet å rettsforfølge all tortur i territorier under amerikansk jurisdiksjon og også håndheve forbudet mot ”other cruel and unusual punishment”.

Abu Ghraib-fengselet

Bak den blankpolerte uttalelsen lå skandalen om fengselet Abu Ghraib i Irak. Bildene av nakne fanger i meget krenkende og smertefulle situasjoner gikk verden over i april samme år.

Bilder av de oransjekledte fangene i luftegården på Guantánamo ble også ikoniske.

FNs spesialrapportør om tortur Manfred Nowak skrev i 2006 i tidsskriftet Human Rights Quarterly om hvordan Rumsfeldts forhørsteknikker for Guantánamo tilsvarte teknikker som FNs torturkomité og internasjonale og nasjonale domstoler allerede hadde fastslått var tortur eller nedverdigende og umenneskelig behandling. Dette gjaldt teknikker blant andre britene hadde brukt i Nord-Irland på 1970-tallet og som Israel brukte på 1990-tallet.

Til FN hevdet USA at torturkonvensjonen bare gjaldt på eget territorium og ikke i krig.

Tortur fortsatte 

Vi vet ganske mye om det som har foregått inne på Guantánamo og andre steder. USAs metoder inkluderte langvarig tvungen søvnmangel, tvangsforing gjennom anus og fysisk vold som «waterboarding». Juridiske utredninger og retningslinjer for avhør ble justert etter Abu Ghraib, men kontroversiell praksis fortsatte.

Det internasjonale Røde Kors har inngående kjennskap til Guantánamo, selv om mye er holdt hemmelig. Journalister, advokater, forskere og menneskerettighetsorganisasjoner har fulgt nøye med. WikiLeaks har bidratt med avsløringer. Myndighetene har frigitt og lekket dokumenter.

Guantánamo var – og er – et smertepunkt og en gordisk knute for amerikanske diplomater og politikere. Barack Obama instruerte om at fangebehandling skulle skje i tråd med internasjonale forpliktelser og gjorde helomvending i FN.

Men i USA fortsatte juridiske omkamper og politiske hestehandler kontinuerlig om nær alle sider ved virksomheten på Guantánamo. Det er fanger som Obama mener er for farlige til å noen sinne å kunne slippes fri. Han har likevel lagt ned stor innsats for å få fengselet stengt.

Vanskelig overføring

Kommentatorer strides om det er Obamas tafatthet, Kongressens strihet, Pentagons motstand eller problemets iboende kompleksitet som har skylden for sendrektigheten.

Ett viktig hinder har vært innbitt motstand mot enhver overføring av fanger til USA. Bush sendte fanger tilbake til hjemlandet, der flere innen kort tid var fri og noen gjennomførte nye terrorhandlinger. Obama inngikk avtaler med tretti tredjeland om å ta imot fanger. Nye overføringer er på trappene og innen januar 2017 er det forventet at antall fanger er redusert til mellom 18 og 31.

Foto: Gage Skidmore, Flickr.
HARDERE: Republikanernes presidentkandidat Donald Trump har varslet at han vil fortsette å bruke Guantánamo-leiren og gjerne øke antallet fanger (Foto: Gage Skidmore via Flickr CC).

Helt tomt blir Guantánamo neppe. Og om Obama ikke klarer å kutte helt gjennom den gordiske knuten, blir det opp til neste president å gjøre det. Eller – å utvide bruken. Kostnaden på nesten en halv milliard dollar i året kan få Donald Trump fra tanken. Internasjonalt press synes bare å gjøre han mer steil.

Emneord: USA, Menneskerettigheter, FN Av Hanne Hagtvedt Vik, førsteamanuensis i internasjonal historie, IAKH
Publisert 23. sep. 2016 09:15 - Sist endret 23. sep. 2016 09:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere