Innvandringen, arbeidslivet og oljepengene

Samtiden kan noen ganger bli mer begripelig når den sammenlignes med fortiden. Andre ganger er det heller lite å hente.

En versjon av denne teksten ble først publisert i Aftenposten 20.11.2015.

Den verdenskjente historikeren Niall Ferguson skrev for en ukes tid siden en svært aktuell kommentar, også publisert av Aftenposten. Ytre sett handlet den om terroren i Paris, reelt var den en analyse av innvandringen til dagens Europa, som ble sammenliknet med Romerriket ved sitt sammenbrudd: Romerne hadde tillatt germanske stammer på flukt fra hunerne, å slå seg ned innenfor rikets grenser. Da germanerne var sterke nok, vendte de seg mot romerne og slaktet dem for fote.

Det er vanskelig å ta Fergusons dystopi helt alvorlig. I hans parallell har de muslimske innvandrerne overtatt germanernes rolle. Men forskjellene mellom de germanske hordene og Europas svært ulike og normalt velintegrerte muslimske miljøer, og mellom terroraksjonene og det fullstendige sivilisatoriske nederlag, er så store at det er uklart hva teksten forteller oss, bortsett fra at Ferguson er usedvanlig pessimistisk på Europas vegne.

Historisk optimisme

De fleste historiske paralleller som er presentert i møte med flyktningstrømmen her hjemme, har hatt motsatt utgangspunkt: Dette likner på noe har vi opplevd før, og det har gått bra. Høstens tilstrømming av flyktninger er sammenliknet med tidligere innvandringer, av svensker, tyskere, og nederlendere i eldre tid, eller med nordmenn som utvandret til Amerika.

Om enn hyggeligere enn Fergusons, er også dette haltende og misvisende sammenlikninger. To forhold gjør at dagens situasjon er helt forskjellig fra de historiske: Antallet som kommer, og måten dagens velferd er organisert på.

Norge har i det siste mottatt omkring 2500 asylsøkere hver uke. I løpet av vel to og en halv måned gir dette en befolkning på størrelse med Halden eller Hamar by. Ikke alle vil få opphold. Men for dem som blir, får vi i neste omgang familiegjenforeninger. Det siste er den største enkeltkilden til innvandring til Norge de siste 25 årene.

Hva månedene og årene fremover vil bringe, er det ingen som vet. UDIs og politiets prognoser for 2016 er høye, men spriker voldsomt. Enkelte norske innstramminger vil komme, men det avgjørende spørsmålet er om vandringene vil bli bremset ved eller før Europas grenser – ønsket om å komme til Europa vil ikke bli mindre enn tidligere.

Ugjestmildt arbeidsmarked

Utenfra er dagens norske arbeidsmarked tillokkende, men vanskeligere å få innpass i enn noen gang tidligere. En felles årsak ligger i de svært høye lønningene, den høye produktiviteten og de generøse velferdsordningene, som er laget for dem som ikke kan være i arbeid.

Lønn og produktivitet henger sammen, de er etablert over lang tid, gjennom kompetansehevende og organisatoriske prosesser. Vi har derfor ikke det store antall lavtlønnsarbeidere som vi finner i stort monn i andre verdensdeler, og også i britisk og tysk økonomi.

Høy lønn sammen med universelle trygderettigheter gjør systemet sårbart; det er nødvendig at en stor del av den voksne befolkningen er i arbeid, og ikke på offentlige stønader. Kravene til høy produktivitet gjør det samtidig vanskelig å komme i vanlig arbeid med lav faglig og kulturell kompetanse.

Statistikken over arbeidsdeltakelse for innvandrere fra Asia og Afrika har hittil ikke vært oppbyggelig lesning, selv i en økonomi som har vært i nesten sammenhengende vekst i flere tiår. Hvordan det skal gå når vi går inn i en fase med en oljeøkonomi på retur, burde vekke større bekymring enn hittil. Vi kan legge opp til lavere produktivitet og lønn, vi kan legge trygdeytelsene lavere, eller etablere en tospors-modell, der det tar tid før innvandrere får fulle trygderettigheter på linje med de som har vært lenge i arbeid.

Ikke noe av dette innebærer et «sammenbrudd» for norsk velferd, men det vil gi store endringer, kanskje særlig for dem som nå nyter godt av velferdsytelser og høye lønninger også i yrker som krever lav kompetanse.

Den norske rikdommen

Et annet særtrekk for norsk økonomi er den høye fellesformuen, som er en avleiring av oljeinntektene gjennom den siste generasjonen. Vi har kommet til at de store rikdommene som ligger i havbunnen fra forhistorisk tid, tilhører vårt nasjonale fellesskap. De skal ikke deles med andre land, men spares i fond og selskaper til glede for oss selv og våre etterkommere.

Dette betyr i praksis at vi føler større solidaritet med fjerne, ufødte generasjoner av nordmenn enn med medmennesker i verden i dag. Jeg har selv alltid vært litt forundret over vi uten debatt og uenighet har konkludert slik. Men det har vi nå gjort.

Vil denne prioriteringen av det fremtidige nasjonale fellesskap endres når fellesskapet inkluderer personer vi ikke har villet dele med før de har kommet innenfor landets grenser? Vil det fortsatt være slik at vi verdsetter sparing til en lang norsk ettertid høyere enn å bruke pengene i dag? Høyere bruk i dag kan enten være gaver til en plaget verden, eller at vi raskere bruker penger for å dekke innenlandske, løpende behov.

Argumentene for å dele med omverdenen er åpenbare: Den likvide norske formuen er på vel to millioner kroner per innbygger. Dette er en enorm sum de fleste steder; et beløp som langt overstiger en vanlig families mulige livsinntekt i et fattig land. Her hjemme blir to millioner lite i møte med en person som trenger bolig og ikke får innpass i arbeidsmarkedet.

Problemet kan løses

Hvis nye befolkningsgrupper raskt integreres i økonomi og samfunn, kan vi etablere meningsfulle fellesskap som fortsatt kan gi støtte til en prioritering av kommende norske generasjoner, på bekostning av verden der ute. Ved en mislykket integrering tror jeg oppslutningen om langsiktig sparing vil svekkes.

Men da vil, på den annen side, problemet løses av seg selv. Da får staten så store kostnader at mulighetene til å overføre oljeformue til andre blir mye mindre, enten det er på langs, til kommende norske generasjoner, eller på tvers, til andre land i vår egen samtid.

Noen sivilisatorisk apokalypse av Ferguson’ske dimensjoner er dette ikke. Men krevende og ubehagelige endringer får vi uansett, og de vil likne lite på virkninger av tidligere vandringer.

Emneord: Økonomisk politikk, innvandring, Arbeidsliv, Norge Av Einar Lie, professor i økonomisk historie
Publisert 23. nov. 2015 12:27 - Sist endret 8. des. 2015 12:45
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere