Storpolitisk gassbesvær i Israel

På tre kilometers dyp har Israel gjort et stort naturgassfunn i Middelhavet. Håpet er selvforsyning og rikdom, men fra Israels plass på kartet er det ikke bare å legge gassledninger.

Omtrent 145 mil utenfor Haifas strender, på tre kilometers Middelhavsdyp, har Israel gjort et stort naturgassfunn i Leviatan-feltet.

Bilde: US Energy Information Administration, via Wikimedia Commons

En versjon av denne teksten stod første gang på trykk i Dagsavisen 23. februar 2016.

Nær 60 prosent av Israels elektrisitet kommer fra naturgass, og med de siste store funnene omtrent 145 mil utenfor Haifas strender kan landet bli energiuavhengig i mange år framover. Det ville være en vesentlig styrke for landets nasjonale sikkerhet.

Det aller største funnet – det såkalte Leviatan-feltet – kan også gjøre gass til en stor og viktig eksportartikkel for Israel.

I det gamle testamentet var Leviatan et skikkelig digert og skrekkelig sjømonster. I likhet med det gammeltestamentlige uhyret, er heller ikke dagens Leviatan enkel å håndtere. Både i innenriks- og utenrikspolitikken byr Leviatan-feltet på besvær. 

Selge eller bruke?

Innad i Israel har det stormet rundt regjeringens håndtering av saken. Kritikken har blant annet rettet seg mot statsminister Benjamin Netanyahus politiske krumspring for å få banket igjennom avtalen som sikrer at to store selskaper, amerikanske Nobel Energy og israelske Delek, skal kunne gå videre med sine planer for utvinning. 

Frykten er at regjeringens iver etter å få satt i gang sitt gasseventyr vil resultere i at for mye av gassen vil bli eksportert, heller enn å komme israelske forbrukere til nytte og sikre den høyt ønskede energiuavhengigheten.

Men før Israel engang kan drømme om et gasseventyr med storstilt eksport til det europeiske markedet, må et par andre vesentlige ting på plass. For eksempel en samarbeidspartner som kan bidra til at gassen faktisk kommer seg fra Israel til Europa. Og i Israels umiddelbare nabolag finnes det få villige samarbeidspartnere.

Periferi-alliansen

At Israel som nasjon er i en utsatt posisjon i Midtøsten er selvsagt ingen nyhet, snarere har krig og konflikt vært en helt sentral dimensjon i statens snart 70-årige historie. For å bøte på det dårlig forholdet til sine naboland, løftet israelske myndigheter på 1950-tallet blikket utover, og der, i det som fra et israelsk utgangspunkt er ”periferien”, fant de tre andre ikke-arabiske land som var interessert i samarbeid.

Tyrkia, Iran og Etiopia utgjorde i flere år Israels såkalte «periferi-allianse».  De fant sammen under det velkjente mottoet «min fiendes fiende er min venn», og alliansene ble en viktig dimensjon i Israels strategiske tenkning.

Med den islamske revolusjonen i Iran i 1979 var det imidlertid brått slutt på pragmatisk realpolitisk samarbeid mellom Israel og Iran. Alliansen med Tyrkia holdt seg flytende noe lengre, før den også sank og forsvant i 2010, da israelske kommandosoldater bordet det tyrkiskregistrerte skipet Mavi Marmara. 

Tyrkisk tilnærming

Siden 2010 har konflikten mellom Israel og Tyrkia blitt mer og mer politisert, men i desember i fjor, samtidig som Knesset godkjente gass-avtalen, begynte rapporter om mulig israelsk-tyrisk tilnærming å tikke inn. Tyrkia er Israels mest naturlige samarbeidspartner for gasseksport, og også tyrkerne vil ha god nytte av et slikt samarbeid. Men først må de altså bli venner.

Tyrkia krever økonomisk erstatning til familiene til de tyrkiske statsborgerne som mistet livet på Mavi Marmara, og en israelsk unnskyldning for hendelsen. I tillegg krever de at Israel opphever sin blokade av Gazastripen - og dette er den virkelige snublesteinen.

Blokaden av Gaza er nå inne i sitt niende år, og mens det rapporteres om enighet på de to første punktene, ville det overraske de fleste dersom Israel endrer sin posisjon angående Gaza.

Gaza-punktet kompliseres ytterligere av Egypt. Tyrkia har aldri anerkjent General Sisis maktovertagelse i Egypt, og Sisis regime motsetter seg enhver avtale som øker Tyrkias innflytelse på Gazastripen. En israelsk åpning i Gazas stengningsregime ville også sette Egypts egen blokade av Gazastripen i et enda grellere lys. 

Nye alliansepartnere?

Israels trøbbel med Tyrkia og de ellers store omveltningene i regionen har gjort at Israel på nytt må heve blikket utover i periferien. Denne gangen peker pila i periferikompasset mot land som Aserbajdsjan, Sør-Sudan, Hellas og Kypros. I gass-spørsmålet er det naturlig nok de to sistnevnte som utgjør alternativet til Tyrkia.

I slutten av januar møttes israelske, greske og kypriotiske ledere på Nikosia for å snakke om mulighetene for et mulig triangulært gass-samarbeid, et trekk som utvilsomt øker presset på Erdogan og Tyrkia. Og Tyrkia er fortsatt Israels førsteønske. Gasseksport til og via Tyrkia vil være både bedre og billigere for Israel. 

En forbedret relasjon mellom Tyrkia og Israel står høyt også på USAs ønskeliste. I møte med en region i fare for storbrann ville USA helst sett at landets to nærmeste allierte der ikke er bitre fiender. Om NATO-landet Tyrkia (og USAs øvrige europeiske allierte) ble hakket mindre avhengige av russisk gass, ville sikkert ingen i Washington D.C. blitt sure for det heller.

Men først må altså Israel få bukt med Leviatan.

Emneord: Midtøsten, energi, Israel, Tyrkia Av Marte Heian-Engdal, førsteamanuensis i Midtøstens historie
Publisert 24. feb. 2016 12:58 - Sist endret 9. mai 2016 13:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere