En julefortelling om to statsbudsjetter

Hvis alle får noe fint, kan nesten hvem som helst samles til gang rundt treet. 

Forslaget til statsbudsjett for 1986 (faksimile).

En versjon av denne teksten stod først på trykk i Dagbladet lørdag 5. desember 2015.

For nokså nøyaktig 30 år siden, i desember 1985, stod de parlamentariske lederne for Høyre, Fremskrittspartiet og to sentrumspartier under den store julegrana i Vandrehallen i Stortinget og kunngjorde at de var enige om budsjettet.

Fortiden gjentar seg ikke, men noen ganger er den forvirrende lik.

I dag er det ene av partiene skiftet ut – Venstre er kommet inn for Senterpartiet – og nå er det Frp som sitter hos Kongen med Høyre. Ellers kunne scenen for 30 år minne sterkt om det litt langtekkelige opptrinnet de fire partiene hadde booket inn i de ti første minuttene av Dagsrevyen forrige uke.

Avtale på serviett

Bildet av et fellesskap bundet sterkere sammen av fornuft enn av følelser, var også det samme, men det var vanskeligere å få de fire under julegrana på 1980-tallet til å smile i takt. I 1985 var Frp og Carl I. Hagen et tabu i kjøtt og blod. Kanskje var det derfor Arbeiderbladet kunne observere at de fire den gangen ikke ville ta hverandre i hånda foran treet.

Sentrumspartiene i Kåre Willochs regjering nektet, selv etter å ha mistet flertallet ved valget samme høst, å vedgå offentlig at Frp i praksis var blitt del av det parlamentariske grunnlaget som holdt dem ved makten. Å snakke med ”alle partier” var så langt de ville gå i å antyde muligheten for noenlunde systematisk politisk samkvem med Carl I. Hagen.

Talende nok var forliket mellom Høyres parlamentariske leder Jan P. Syse og Hagen skrevet ned på en serviett uten andre signaturer enn deres egne. KrF og Senterpartiet var bare med på bildet, ikke på papiret.

Forklaringen på den uforsonlige holdningen var en utbredt oppfatning om at Frp ikke bare var useriøst og usammenhengende, men også moralsk uskikket for styringen av landet.

Senterpartiets parlamentariske leder Johan Buttedahl omtalte i sitt landsstyre høsten 1985 Frp som ”de ekstreme høyrekreftene her i landet”. I sin bok om Senterpartiets historie forteller Roar Madsen at partiet helt ut i desember ”advarte kraftig” mot kontakt mellom regjeringen og Frp. Man kan spørre seg hvilke forventninger de hadde til alternativet, nemlig at Arbeiderpartiet eller SV skulle tre inn som fast støtteparti for Willoch.

Spekulasjoner

Avvisningen av Frp hadde gjennom høsten gitt regjeringen enorme problemer med å skaffe flertall for sitt budsjett. Underveis i prosessen hadde Frp, Arbeiderpartiet og SV nemlig dannet det underligste av flertall og kommet frem til en rekke påplusninger.

Da desember kom, boltret avisene seg i spekulasjoner om regjeringskrise, og Stortingets presidentskap sa seg villig til å sette opp charterfly for å få forsinkede representanter hjem til jul. Voteringsreglene for budsjettet den gangen så en stund ut til å ville tvinge Willoch opp og ned på talerstolen for å stille 50 kabinettsspørsmål i samme debatt.

Hagen sa seg villig til å samarbeide med Høyre for å redde regjeringen, men prisen var offentlig anerkjennelse av Frp som del av regjeringens grunnlag i Stortinget. Han visste at det kom til å svi.

Forbauset Willoch

Willoch var villig til en slik innrømmelse og mente tiden var kommet for at sentrumspartiene måtte gjøre det samme. Hvis de nekter, undret Willoch seg i møte med Høyres ledelse i Stortinget, ”er det da noen vits i å fortsette?”

I et møte med Willoch på statsministerens kontor øverst i Høyblokka, hadde Hagen kort tid før stilt krav om utgiftsøkninger på 138 millioner kroner i tillegg til å anerkjennes som samarbeidspart. På møtet med Høyres ledere i Stortinget fikk Willoch høre fra Syse at han var skeptisk til å presse sentrumspartiene med på en slik anerkjennelse. Han ville heller holde muligheten åpen for å bruke mer penger.

Syse var gjennom hele sin karriere en lojal og dyktig operatør for sitt parti, og hans handlinger videre denne ettermiddagen gir bare mening om de tolkes som at Syse mente å vite bedre enn statsministeren hva som var best for regjeringssamarbeidet. Nå var det Syse som bad Hagen om et møte, og resultatet var avtalen på servietten åtte dager før jul.

Der stod det ingenting om offentlig anerkjennelse, men utgiftsøkningene var steget fra Willochs 138 millioner til 201. Utenfor statsministerens synsfelt hadde Syse kjøpt regjeringen fri fra kravet om å tvinge sentrumspartiene i kne og anerkjenne Frp.

”Jeg holdt det meste av min forbauselse for meg selv,” skrev Willoch senere i sine memoarer.

Dyre presanger

Antakelig hjalp det for Willoch at overskridelsene var små sammenliknet med det han hadde måttet godta noen måneder tidligere, da Høyre og regjeringspartnerne i KrF og Senterpartiet ble enige seg imellom om sitt forslag til statsbudsjett.

Historikeren Einar Lie har beskrevet hvordan finansminister Rolf Presthus mot slutten av denne prosessen bad regjeringen stramme inn 3 milliarder for å gjøre landet mindre sårbart for et fall i oljeprisene. Møtet om saken endte i stedet med at utgiftene økte med 227 millioner. ”Det er tvilsomt om noen norsk finansminister har opplevd et tilsvarende nederlag,” skriver Lie.

Når regjeringspartiene kunne leve med noe slikt, var det kanskje ikke så rart at KrF og Senterpartiet uttrykte tilfredshet med julegavene Hagen fikk foran treet. Det var gaver de hadde ønsket seg selv, antydet de, men de hadde jo allerede åpnet sine pakker for lengst.

Frp har gått fra å være tabu til bare uglesett, og i årets forlik har statsministeren forklart at den siste runden ikke svekket budsjettbalansen. Men likhetene er betydelige. Prosentvis var ikke svekkelsen så stor for 30 år siden heller, og mediedramaet er ikke blitt mindre av at Frp er blitt stuerent.

Den klareste parallellen mellom forlikene for 30 år siden og i dag finner vi i deres relative mangel på betydning i den store julehandelen. Der handles fortsatt de dyreste gavene inn i september, før partiene på Stortinget kommer inn i bildet. Til årets budsjett fisket finansministeren frem 50 prosent flere oljekroner enn for to år siden. Ingen har budsjettkutt øverst på ønskelisten, og derfor er det ikke noen som får det heller.

(RETTELSE, 6.12.16: En tidligere versjon av denne teksten inneholdt feil navn på Senterpartiets parlamentariske leder i 1985)

Kilder:

Aftenposten, Arbeiderbladet, VG, des. 1985.

Carl I. Hagen. Ærlig talt: memoarer 1944-2007. Cappelen, 2007.

Einar Lie. Den norske Creditbank 1982-1990: en storbank i vekst og krise. Universitetsforlaget, 1998. (fritt tilgjengelig på nett)

Roar Madsen. Motstraums: Senterpartiets historie 1959-2000. Samlaget, 2001.

Hallvard Notaker. Høyres historie 1975-2005: Opprør og moderasjon. CappelenDamm, 2012.

Kåre Willoch. Statsminister. Cappelen, 1990. (fritt tilgjengelig på nett)

Emneord: Økonomisk politikk, politiske partier, Norge Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 7. des. 2015 12:37 - Sist endret 13. des. 2016 12:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere