Manchester United og minnet om München

Det var ikke bare løfterik ungdom som ble frosset i tid da 23 mennesker omkom i en flystyrt i München 6. februar 1958, men minnet om en snart tilbakelagt verden.

Manchester United 1958 - foto: Scanpix

FØR ULYKKEN: Kjent som "the last line-up", er dette bildet fra Manchester Uniteds bortekamp mot Røde Stjerne (Beograd) i Europacupen blitt blant de mest kjente og oftest brukte symbolene på laget som gikk tapt i flyulykken i München. Åtte spillere var blant de 23 omkomne.

En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Dagbladet 6. februar 2016 under tittelen "Evig håp, evig ungdom".

Manchester United spiller for kjedelig, scorer for sjelden og vinner for lite. Det er ikke slik det skal være. Det er ikke slik det var. Selv den mest motvillige må ha registrert at den viktigste klubben i England ikke lever opp til myten om seg selv. 

Til grunn for selvforståelsen om ungdommelig mot, angrepsvilje, samhold og en ustoppelig ferd mot seier, ligger en hendelse som hadde lite å gjøre med popkultur og mytedannelse for dem som opplevde den.

Blant de omkomne utenfor München 6. februar 1958 lå sju fotballspillere fra Manchester United, den åttende døde på sykehus to uker senere. Charterflyet på vei hjem fra en fotballkamp i Beograd skulle lette etter mellomlanding, men slaps på rullebanen hindret det i å ta av. På det tredje forsøket gikk det galt. Flyet raste av rullebanen, krasjet og tok fyr.

Globalt minne

Avisforsidene ble ryddet over hele Europa, som i et første steg på ulykkens vei fra nyhetshendelse til global minnekultur, til status som det tyngste av alle referansepunkter for Manchester Uniteds supportere. 

Gjennom tiårene som er gått, er det som hendte beskrevet i en detaljrikdom som langt har overgått nyhetsdekningen der og da. Alle som er blitt voksne i selskap med Manchester United har lært, som i en søndagsskole spredt i tid og rom, om keeper Harry Gregg som løp inn i flammene og reddet en gravid kvinne og hennes datter, om engstelige enkeltspilleres fatale beslutning om å sette seg lenger bak i flyet.

Hendelsen selv er som andre store dødsulykker kommet på avstand, som sjokk, som gjenstand for sorg. Men som minne er den bare blitt vevet tettere inn i det som ble selve grunnfortellingen om verdens beste lag.

Ungdom og oppbrudd

Manchester United Munich Clock 1958 - foto: Flickr CC
DA TIDEN STANSET: På veggen utenfor Manchester Uniteds hjemmebane, Old Trafford, henger et ur med dato og sted for ulykken påskrevet, som for å minne dagens tilhengere om tiden som stanset og tiden som går videre. I motsetning til hva som ofte hevdes, står ikke klokken permanent på ulykkestidspunktet, kl 15.04. (foto: Wikimedia)

Også et tiår tidligere, i 1949, hadde et av Europas fremste fotballag gått tapt i en flyulykke. AC Torino hadde vunnet fem seriemesterskap på rad da hele laget og alle andre om bord omkom i en flystyrt like utenfor hjembyen. 

Forskjellen mellom de døde fra Torino og fra Manchester, er tanken om det som kunne blitt, skriver den danske litteraturviteren Søren Frank. Der Torinos storhet lå i alt de hadde oppnådd, lå Manchester Uniteds storhet i løftet om en fremtid ingen hadde sett maken til. 

United-spillerne var i snitt 22 år gamle da de vant serien i 1956, mange av dem flasket opp i klubben. De var kjent og elsket for ubunden, ukonvensjonell angrepsfotball og omtalt som kollektiv under managerens navn: The Busby Babes. For dem som bekymret seg for engelsk fotballs fremtid noen år etter et særlig ydmykende nederlag mot Ungarn, representerte Busby Babes fornyelse og vågemot, i kontrast til sta, nedadgående tradisjonalisme.

Men det var ikke de unge døde og deres knuste drømmer alene som gjorde ”München” til et sosialt og popkulturelt fenomen. Sosiologen Stephen Wagg skriver at ulykken brøt av mer enn guttenes overgang til voksenlivet. Den stanset deres ferd gjennom den samtidige overgangen de representerte for det britiske samfunnet.

I en tid med lavere lønninger til fotballspillere enn i dag, stod de knyttet til hverandre som representanter for arbeiderklasse og lokalsamfunn. De var eksponenter for oppvekstmiljøets maskuline idealer om mot, pålitelighet og ubøyelighet. Samtidig var de gryende stjerner i en fremvoksende underholdningskultur, unge voksne i et samfunn der tradisjonelle kollektive bånd ble løsnet og frihet for den enkelte til å velge sitt liv, ble styrket. De kikket inn i fremtiden, men hadde ikke tatt steget helt inn.

Fra sosialrealisme til popart

Laget som gjenreiste United og erobret Europa med samme Matt Busby og samme spektakulære angrepsfotball ti år etter ulykken, gikk like tydelig inn i sin tid som de døde fra 1958 hadde gjort.

Det store laget fra 1968 stod, forklarer Wagg, på den andre siden av en kulturell overgang. Kontrasten mellom stjernespillerne fra 1958 og den mest celebre av alle som løftet Europacupen i 1968, George Best, var ”så skarp som kontrasten mellom sosialrealisme og popart”. England hadde reist videre.

I denne kontrasten ligger ulykkens tyngde som et anker. De opprinnelige Busby Babes ble ikke bare frosset i tiden som uforløst potensial, som ”unge, lovande med snøpledd over” i diktet til Dagbladets poet Tom Stalsberg.  De ble igjen i fortiden som en evig sannhet om samhold, ydmykhet og nærhet til hverdagslig strev og virkelige liv. De nådde aldri å bli tilsmusset av 1960-årene, men står tilbake rene og opprinnelige. 

Samtidig var det den nye tidens største medium, fjernsynet, som gjorde historien om klubben som reiste seg til et nasjonalt fenomen, og vel så det. Manchester Uniteds erobringer og stjerneglans ville neppe nådd like langt ut av Lancashire uten TV.

Evig sant

Busby gjorde historien om the babes til sannhet to ganger, og i tiårene som fulgte, ble innholdet i drømmen hamret fast i Old Trafford uke etter uke gjennom sangene fra Stretford End. We’ll never die, we’ll keep the red flag flying high. Hello! Hello! We are the Busby boys! Take a lesson, come to see, football taught by Matt Busby.

Om det noen gang var en vei tilbake, har markedsførerne på klubbkontoret i Mayfair stengt den for alltid med sine strømlinjeformede fortellinger til bruk for sponsorer over hele verden. I kraven på United-drakta femåringer får til jul, står inskripsjonen ”Youth. Courage. Greatness.”

Da Uniteds supportere opplevde Matt Busbys andre komme på jorden i Alex Fergusons skikkelse, med uimotståelig angrepsfotball skapt av lokale gutter og en adoptert franskmann i et ubrytelig fellesskap, manglet det selvsagt bare at popkulturen og TV-bransjen også denne gangen stod klar i en overgang. Den evige forbindelsen mellom Busby Babes og klubbens sjel ble bekreftet på ny, denne gangen med en hel verden som tilskuere. Parabolantenna sendte klubben inn i rampelys og pengebinger uten sidestykke.

Klubbens navn og idealer kan ikke lenger skilles fra hverandre, fra München, Busby, Ferguson, Giggs. Ungdom, vågemot, samhold, uovervinnelighet. Alt annet er løgn. 

Artikkelforfatteren er siden 1986 medlem av Manchester Uniteds norske supporterklubb.

---

Litteratur

Søren Frank. Standing on the Shoulders of Giants: A Cultural Analysis of Manchester United. Bloomsbury, 2013.

Gavin Mellor.”‘The Flowers of Manchester’: The Munich Disaster and the Discursive Creation of Manchester United Football Club”. Soccer & Society (nr. 2, 2004).

Matthew Taylor. ”Football, History and Memory: The Heroes of Manchester United”. Football Studies (nr. 2, 2000).

Stephen Wagg. ”The team that wouldn’t die: on the mystique of Matt Busby and Manchester United”. I Manchester United: A Thematic Study, red. David Andrews. Routledge, 2004.

Emneord: fotball, minnestudier, Storbritannia Av Hallvard Notaker, førsteamanuensis II i norsk politisk samtidshistorie
Publisert 8. feb. 2016 11:27 - Sist endret 8. feb. 2016 11:28
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere