Norges tapte storebror

Da Storbritannias statsminister, Harold Macmillan, kom til Norge på offisielt besøk sommeren 1960, var det så vidt Aftenposten ikke revnet av begeistring.

Harold Macmillan (foto: Florence Vivienne Mellish, Government Art Collection UK)

En versjon av denne teksten ble første gang publisert i Dagbladet 09.10.2015.

Ved Harold Macmillans landing på Fornebu ryddet Aftenposten forsiden og brakte et hovedoppslag om Sommer-Oslos vakreste vær, de «blekrøde roser» som statsminister Einar Gerhardsen «og frue» holdt klare, og ikke minst flyplassbetjeningens utbrudd ved synet av «den distingverte britiske statsmann i diskret grå dress»: «For en staselig mann!»

Det var lenge igjen til «London» var noe Oljefondet kjøpte, meter for meter langs Regent Street, noe 19-åringer med norsk kredittkort kunne legge under seg og putte i handleposer med tøysnorer til hank, til fotballkultur kunne kjøpes som VIP-pakke, forvirrende likt musikalbillettene fra samme by. Det var ennå 26 år til demonstrantene skulle utfordre Margaret Thatcher, Willy Haugli og Oslopolitiets rytterkorps på Akershus festning.

Krigsfellesskap

Da den britiske statsministeren kom til Oslo, var «London» fortsatt kortform for en frekvens på en ulovlig radio, for motstand, verdighet, redning og heltemot. Storbritannia hadde vært siste skanse under andre verdenskrig, bare 15 år før den staselige flyankomsten.

Krigen hadde samlet og forsterket tråder fra et fellesskap som gikk lenger tilbake, like langt som selve farten over havet, med en forestillingsverden blandet av Harald Hardråde og hans endelikt ved Stamford Bridge, Terje Vigens ulykkelige møte med sjømakten som den gangen var verdens mektigste, og hundrevis av år med sjøbåren handel av trelast.

Den tørre betegnelsen «bilateralt forhold» er nokså langt unna å fange fargene og følelsene i den norske lillebrorens tanker om storebroren ute i havet. For den nye kongerekka, som bare var kommet til nummer to, var slektskapet til og med bokstavelig.

Folks beundrende begeistring for britene var fylt med ulike bestanddeler rundt i landet, men grunntonen var den samme. Arbeiderbladet lot seg i mindre grad enn Aftenposten fange av det distingverte ved Macmillan, men avisen deltok i hyllesten med tre forsideoppslag.

Ideologisk ledestjerne

Hengivenheten til britene var partiuavhengig, men neppe sterkere noe sted enn blant unge, norske konservative. Den lå tjukt utenpå medlemmene i Den konservative studenterforening (DKSF) og dens formann Lars Roar Langslet. Han hadde æren av å ledsage Macmillan til hans tale i Det norske studentersamfund, en viktig nasjonal talerstol den gangen.

Langslet og hans krets stod ideologisk nær Macmillans konservative parti, i motsetning til partiet slik det fremsto under den neste britiske statsministeren som skulle besøke Norge, Margaret Thatcher.

Da kong Georg VI døde i 1952, bar en kommende DKSF-leder og viktig mann i Høyres historie, Paul Thyness, svart slips for å markere sin sorg. Historikeren Johannes W. Løvhaug, den i Norge som har studert dette miljøet nærmest, noterer også at da Jan P. Syse ble valgt til formann i Studentersamfundet året etter, fikk portrettet av kong Haakon med det samme selskap av dronning Elizabeth II og Winston Churchill.

Fascinasjonen var ikke estetisk alene. Også intellektuelt tok Langslet og kretsen rundt tidsskriftet Minerva etter Det konservative partiet. De ledet an i bearbeidingen av britiske ideer om «selveierdemokratiet» og lyktes i samarbeid med unge politikere som Syse, Thyness og Kåre Willoch i å omskape dem til programpunkter for Høyre. Trådene skulle løpe helt frem til Willochs statsministertid.

Konfrontasjon om Thatcher

Willoch fikk selv reise på offisielt besøk til Storbritannia, men da Margaret Thatcher inntok Oslo høsten 1986, hadde Gro Harlem Brundtland tatt over som statsminister. Hennes møte med Thatcher understreket tiden som var gått siden deres forgjengere tok farvel i 1960. Thatcher oppnådde ikke, slik Aftenpostens leder oppsummerte da Macmillan reiste hjem, å ha «erobret oss alle ved sin charme.»

Der Macmillan i halvannen times fredfull seilas på Oslofjorden delte en pose upillede reker med Gerhardsen, møtte Thatcher demonstranter i gatene og kritikere i spaltene. Også hun hadde venner, men enheten i den norske mottakelsen var vekk. Ingen avis, heller ikke Aftenposten, kunne hilst henne farvel med lovprising av «den jevne, sikre kultur som Macmillan bringer med seg til de folk han besøker».

Noe var for lengst tapt mellom Norge og Storbritannia. Kanskje var det bare tiden som hadde virket, med sin langsomme forvitring av felles referanserammer. Kanskje var det Thatchers vilje til å søke både ideologisk og konkret konflikt og konfrontasjon. Uavhengig av politisk ståsted hadde nordmenn flest fått supplert sitt bilde av de stoiske britene på klippen i havet med streikende gruvearbeidere, uro i Nord-Irland, punk, sur nedbør, fotballvold, økonomisk håpløshet og et ribbet imperium.

Tapt nærhet

Arbeiderbladet ville overrasket om lederartikkelen hadde gjentatt fra 1960 at ”besøket hører ikke til de begivenheter som skaper politisk spenning.” Thatcher ville overrasket om hun hadde gjentatt Macmillans påpekning av landenes felles politikk: ”Vi er begge velferdsstater.”

Nordmenn flest er fortsatt glade i Storbritannia, som turister og forbrukere av popkultur, og våre romantiske forestillinger lever ennå på søndagskveldene i sesong 6 av Downton Abbey. Men det er vanskelig å spore noen bred hengivenhet av den typen som slo mot Macmillan da han viste seg i flydøra. Gerhardsens uforbeholdne lovprising av britene var mulig fordi både hans egen venstreside og de konservative studentenes høyreside så i Storbritannia en venn Norge gjennom årtier hadde kunnet betro sitt liv.

«Da tyranniets mørke senket seg over Europa, var Storbritannia det eneste lys», sa Gerhardsen i sin middagstale til Macmillan, og hentet frem Henrik Wergeland. «Det ble levende for oss det England som en av våre store diktere hundre år før hadde skildret slik [i diktet "Den engelske lods"]:

Hist se Englands grunnvoll sterk

Muslinghvit sement fra grunnen

Frihet har sitt forsvarsverk

Midt i havet funnen

 

Kilder:

  • Aftenposten, 08.-11.06.1960.
  • Arbeiderbladet, 08.-11.06.1960
  • Johannes W. Løvhaug. Politikk som idékamp: et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957-1972. Oslo: Pax, 2007.
  • Hallvard Notaker. «Moderate affection: The Norwegian Conservative Party between Macmillan and Thatcher». I Britain and Norway: special relationships, red. Helge Pharo og Patrick Salmon. Oslo: Akademika forlag, 2012. 
Emneord: Storbritannia, Norge, politiske partier, Utenrikspolitikk, konservatisme Av Hallvard Notaker
Publisert 10. nov. 2015 17:01 - Sist endret 6. jan. 2016 14:13
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere