Norsk fredsmegling i klemme

I forsøkene på å skape fred de siste 25 årene, har Norges utsendinger inntatt uklare roller og gjort seg sårbare for politisk utnyttelse.

Ada Nissen (foto: Alf Øksdal)

Ada Nissen (foto: Alf Øksdal)

En versjon av denne teksten ble først publisert i VG 4.12.2015.

For mer om Ada Nissens ph.d.-avhandling, se også

Nylig lanserte meglerduoen Erik Solheim og Vidar Helgesen en ny versjon av historien om Norges ti år lange meglingsforsøk i Sri Lanka. Både underveis i prosessen og etterpå har Norge blitt kritisert for flere ting. En av dem har vært at Norge uten å ville det ga president Mahinda Rajapakse mulighet til å forfølge en militær løsning mens han lot som han var åpen for forhandlinger.

Etter at fredsprosessen på Sri Lanka endte i full krig i 2009, har OECD-toppen og Europaministeren kjent behov for å få saker og ting på plass— ”To set the record straight” som bokens forfatter, den britiske journalisten Mark Salter, skriver innledningsvis.

Men er det virkelig slik at meglerne selv og deres arbeidsgiver UD selv har alle svarene?

Norge ble brikke

Både i prosessen mellom separatistorganisasjonen LTTE og regjeringen i Sri Lanka, og i Oslo-prosessen mellom Israel og PLO, ble Norge viklet inn i intrikate innenrikspolitiske spill. Selv om Solheim mener noe annet, er det ikke helt virkelighetsfjernt å påpeke at spillet i Sri Lanka vippet Norge av pinnen. Det kunne ha vært fornuftig av Norge å trekke seg ut av prosessen rundt 2006.

Et norsk meglerteam på stand-by ble nemlig en nyttig brikke for president Rajapakse da han ønsket å utradere LTTE. Norges nærvær gjorde at Rajapakse kunne si ”se, jeg gir ikke opp forhandlingssporet”, samtidig som han gikk for en militær løsning.

Når det gjelder Oslo-prosessen hersker det liten tvil om at israelerne klarte å utnytte det asymmetriske maktforholdet mellom dem og det langt svakere PLO til å få til en avtale som favoriserte Israel. For Norge ble det umulig ikke å la Israel bestemme spillets regler. Alternativet til en avtale på Israels premisser var ingen avtale i det hele tatt.

Mer enn tilrettelegging

Når kritikk av denne typen dukker opp, forsvarer ofte den til enhver tid sittende utenrikspolitiske ledelse seg med å påpeke at Norge ikke er hovedansvarlig for hvordan fredsprosesser utvikler seg. Det er partene som ”eier” prosessen. Norge eier ingenting. Norge forsøker bare å legge til rette for forhandlinger uten å blande seg direkte inn i utformingen av avtalene.

Denne rollen gjør at Norge, i alle fall tilsynelatende, har mindre ansvar for utfallet enn hva som ville ha vært tilfellet dersom Norge meglet aktivt. Satt på spissen er det slik at mens en megler formulerer avtaleforslag og er til stede under forhandlingene, setter en tilrettelegger kaffen på bordet og venter på gangen.

Tenk på megleren som skippen på curlingbanen. Skippen (megleren) sender stener (forhandlingsforslag) ut på den isete banen og håper at partene vil sørge for trygg ferd til boet (en endelig avtale). Tilretteleggeren derimot nøyer seg med å være ivrig kostende medspiller. Slik utenrikspolitisk ledelse ser det, har Norge altså bare kostet og ikke skippet. De gangene stenen (prosessene) ikke har kommet i mål har det ikke vært fordi Norge kostet dårlig, men fordi stenen var ute av kurs. 

Dette stemmer ikke.

Norge har meglet

I virkeligheten har Norge sendt avgårde mange stener. Norge har definitivt ikke bare tilrettelagt, men meglet.

  • Underveis i Oslo-prosessen formulerte tidligere utenriksminister Johan Jørgen Holst konkrete avtaleforslag.
  • I Sudan var Norges utsending Hilde Frafjord Johnson i perioder på telefon med SPLM-leder John Garang og visepresident Ali Osman Taha døgnet rundt for å komme fram til felles formuleringer.
  • I Sri Lanka skrev det norske teamet utkast til både delavtaler og andre dokumenter. Erik Solheim har for lengst innrømmet at bruken av begrepet tilrettelegger bare var et retorisk verktøy for å unngå kritikk.

Med rollen som megler fulgte det en rekke etiske dilemmaer, slik som eksemplene fra Oslo-prosessen og Sri Lanka viser. I alle prosesser de var involvert i, følte dessuten de norske meglerne på medansvar for sivilbefolkningens skjebne. Fokuset på partenes ”eierskap” til prosessene og tilrettelegging som noe annet enn megling bidro til å tilsløre dilemmaer og utfordringer.

Utviklingen var uheldig fordi debatt og diskusjon av mer prinsipiell karakter uteble.

Må drøftes

Dette betyr ikke at norske meglere aldri har spilt, eller kan spille, konstruktive roller i fredsprosesser. Norske meglere har vekket, og kan vekke, tillit som bidrar til å få stridende parter sammen rundt forhandlingsbordene.

Men når prosessene har beveget seg fra innledende faser til harde dragkamper om faktiske forhold, har Norge ofte havnet i politiske klemmer det har vært vanskelig å komme ut av.

Fordi det er viktig å snakke om disse tingene når man streber etter en rolle som internasjonal fredsmegler bør verken meglerne selv eller deres arbeidsgiver UD ha monopol på sannheten.

Ada Nissen forsvarte den 4. desember 2015 sin doktoravhandling i historie, ”The Peace Architects. Norwegian Peace Diplomacy Since 1989” ved Universitetet i Oslo.

Emneord: Midtøsten, Internasjonal historie, Sri Lanka, Utenrikspolitikk, Fredsmekling Av Ada Nissen, gjennomføringsstipendiat i historie
Publisert 5. des. 2015 08:59 - Sist endret 29. nov. 2017 11:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere