Netanyahu på høyden

Mens verden har nok med krigen i Syria, øyner Israels statsminister muligheten til å gjøre den okkuperte Golanhøyden mer israelsk.

Soldater i det israelske forsvaret på øvelse i det kuperte terrenget i Golanhøyden, desember 2014. (foto: Matan Portnoy, IDF Spokesperson Unit via IDF Flickr)

En versjon av denne teksten stod først på trykk i Dagsavisen, 3.mai, 2016.

For noen uker siden, midt i april, kalte Israels statsminister Benyamin Netanyahu inn sitt sikkerhetskabinett. På denne tiden av året er det så grønt og frodig, vakkert og akkurat passe varmt, og hele landet snart skulle ut i en etterlengtet ferie for å feire jødisk påske, og Netanyahu hadde bestemt at det skulle det være et utemøte. Den som noen gang har hatt utetime på skolen, vil vite at dette er en time hvor klassen blir litt mer oppspilt enn vanlig.

Det er det samme med utemøte. De som blir innkalt til utemøte, får følelsen av at dette blir et møte litt utenom det vanlige. Det ble det også denne gangen. Netanyahu tok nemlig med seg sine nærmeste regjeringsmedarbeidere og det medfølgende pressekorpset på en utflukt opp til Golanhøyden, området som Israel okkuperte fra Syria i 1967.

Der oppe på høyden kunngjorde han at Golan for alltid skal være en del av Israel.

Kongen på haugen

«Israel vil aldri komme ned fra Golanhøyden», sa Netanyahu, i en slags voksenversjon av Kongen på haugen. Opp på Golanhøyden klatret Israel først i juni 1967, på slutten av den seks dager korte krigen mot Egypt, Jordan og Syria.

I månedene og ukene før krigen brøt ut, hadde situasjonen tilspisset seg, og krigshissingen fra de arabiske landene steget i volum. 5. juni gikk Israel til forkjøpsangrep på Egypt. Før et døgn var gått, hadde Jordan kastet seg inn i krigenog åpnet front nummer to mot Israel – i og rundt Jerusalem.

Etter mye intern diskusjon og uenighet, besluttet Israel deretter å åpne en tredje front, i nord. Opprinnelig hadde ikke Israel noen plan om å erobre Golan, og i løpet av de første krigsdagene var det lite som skjedde på grensen mellom Syria og Israel. Men så endret ting seg.

Fylt av pågangsmot og optimisme etter å ha påført både egyptiske og jordanske tropper knusende militære nederlag, beordret forsvarsminister Moshe Dayan soldatene til å vende sine feltstøvler og tanks i retning Syria – og den strategisk viktige Golanhøyden.

Strategisk verdi

En soldat i det israelske forsvaret på øvelse i Golanhøyden, i november 2011. (foto: Sgt. Ori Shifrin, IDF Spokesperson Unit via IDF Flickr)

Med sine omtrent tusen meter over havet byr Golanhøyden på et triumferende overblikk over områdene rundt. Sett fra et forsvarsstrategisk synspunkt er området derfor svært verdifullt. I tillegg er området grønt og fruktbart, ikke noe man er bortskjemt med i et ellers relativt karrig hjørne av jorda.

Selv om syrerne bød på mer motstand i Golan enn hva Israel hadde møtt på de to første frontene, tok det ikke lang tid før Israels totale militære seier var et faktum her også. Og siden den gang har altså Israel okkupert området.

Like lenge har Syria krevd å få det tilbake. De forsøkte å ta det tilbake med makt i krigen i oktober 1973, uten å lykkes. I 1981 vedtok Israel en lov som i praksis betydde annektering av området. I realiteten har Israel altså vært ubestridt herre på høyden i fem tiår.

Det vil si, ubestridt er det jo ikke. Snarere er Israels Israels annektering av Golan svært omstridt. Loven fra 1981 er aldri blitt anerkjent av verdenssamfunnet. I desember 1981 vedtok FNs Sikkerhetsråd at Israels beslutning om å annektere Golan ble sett på som ugyldig, uten noen betydning i internasjonal rett. Denne avgjørelsen står Sikkerhetsrådet ved.

Da Netanyahu på sitt utemøte kunngjorde at han synes det er på tide at det internasjonale samfunnet endelig tar innover seg at Golanhøyden alltid vil forbli under israelsk suverenitet, henviste Rådet på nytt til sin resolusjon fra 1981: Området er okkupert, det er en del av Syria, ikke av Israel.

Sikkerhetsrådet la til at det videre er ”dypt bekymret” over Netanyahus uttalelser.

Problematisk

Israel har altså for alle praktiske formål hatt total kontroll på Golan i mange tiår, så hvorfor begynne å snakke så høyt om det nå? Kanskje øyner Israel en mulighet til å ta grep mens krigen raser på andre siden av grensa.

Logikken synes å være: ”Se på alle disse gærningene rundt oss, ikke kan vi stole på dem, ikke kan vi forhandle med dem. Det mest fornuftige her er at vi tar grep selv.” Antagelig satser også den israelske regjeringen på at det internasjonale samfunnet ikke kommer til å løfte en finger over situasjonen i Golan.

Sikkerhetsrådets ”dype bekymring” vil ikke ta nattesøvnen fra mange i Israel. Tradisjonelt sett tiltrekker situasjonen i Golan seg også langt mindre oppmerksomhet enn den høyspente situasjonen på Vestbredden. Og med en region i flammer, hvem er det som kommer til å prioritere brannslukking på israelsk side av Syria-grensen?

Israels logikk kan virke tilforlatelig nok. Det som rører seg på andre siden av grensen har allerede drept, skadet og sent millioner på flukt. Hva er vel litt stille annektering av land – en vingård her, en lite landbruks-kooperativ der – sammenlignet med tønnebomber og terror?

Likevel er det en dypt problematisk utvikling dersom den får fortsette uhindret. Å bosette sitt eget folk på et annet lands territorium bryter med de internasjonale lover og regler som utgjør rammeverket i vår verdensorden. Uten slike normer blir hele vår verden (enda) mindre stabil.

Emneord: Midtøsten, Israel, Syria, Internasjonal historie Av Marte Heian-Engdal, førsteamanuensis i Midtøstens historie, IAKH
Publisert 9. mai 2016 14:27 - Sist endret 9. mai 2016 14:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere