Redningsmannen som ble værende

Vi er på vei inn i et jubileum ingen kommer til å feire. 25 år etter den norske bankkrisen sitter staten fortsatt med aksjene den grep for å berge bankene.

  • OPPDATERT 5.12.16: Hør Einar Lie om bankkrisen og de 25 årene som er gått i Ekko i NRK P2.

En versjon av denne teksten ble først publisert i Aftenposten 26. november 2016.

1991 var et definitivt bunnpunkt for konjunkturer, verdier og bankaksjonærer. For politikken og byråkratienes handlingsevne var året et minneverdig høydepunkt, som vi i dag kan se tilbake på med visst vemod.

For første gang siden tjuetallet sto myndighetene overfor et fullstendig sammenbrudd i finansnæringen. 19. oktober 1991 holdt den unge finansministeren Sigbjørn Johnsen et oppgjør med fortidens feil, og med bankene og deres lettsindighet, hvoretter han pekte ut veier fremover.

Tett oppunder jul ble aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank, landets andre og tredje største bank, nedskrevet til null. Året etter fulgte den største, DnB. Og dette var bare toppen av tapsfjellet. 

Kapitalisme på norsk

Den norske bankkrisen ble raskt løst. Bankene var hele tiden i full drift, og skadevirkninger for de oppgaver finansnæringen har i et moderne samfunn, var begrensede og kortvarige. 

Den norske og nordiske kriseløsningen har også av andre grunner høstet anerkjennelse, delvis beundring, internasjonalt.

I det sosialdemokratiske Norge ble kapitalismens reneste prinsipper satt i virksomhet. Statlig kapital ble raskt tilført der eksisterende egenkapital var tapt, men først etter at den private kapitalen var skrevet ned med tilsvarende beløp.

Der all kapital var tapt, ble de eksisterende eierne «nullet», som med Kreditkassen, DnB og Fokus Bank. Stortingsrepresentanter fra Høyre og Frp protesterte og argumenterte for at de eksisterende eierne burde få beholde i alle fall en symbolsk verdi. Men regjeringen og Finansdepartementet var ubønnhørlige: Felleskapets midler skulle ikke supplere, men erstatte risikokapitalen som nå var tapt. Og det skulle ikke stå igjen noen restverdier som symboliserte noe annet.

USA mindre rå

Ser vi til andre land, kanskje tydeligst USA, finner vi andre løsninger. Her har tidvis store mengder kapital blitt tilført under kriser, uten at statens penger fullt ut har fortrengt tidligere eierkapital.

Denne generøsiteten med offentlige midler, som blant andre kritikere av samrøret mellom Washington og Wall Street har fått med seg, skyldes selvsagt ikke at man i USA har mindre forståelse for kapitalismens prinsipper enn vi har i Norge og Norden.

Forskjellen skyldes at man i USA ser med langt større skepsis på statlige inngrep og offentlig eierskap som følger med den norske modellen for kriseløsninger. Den norske statspragmatismen ga rett og slett en råere og mer genuin kapitalisme når banktapene kom veltende.

Staten beholdt aksjene

Men alt var ikke perfekt. Problemet var at staten etablerte seg gjennom krisen som varig storeier i banksektoren. 

Jeg mener ikke her å argumentere prinsipielt mot et statlig eierskap. Men i en vellykket redningsoperasjon bør ikke redningsselskapet permanent bli sittende med verdiene det har reddet. En økning av statens eierskap – for eksempel ved å bli varig stor bankeier – bør diskuteres og vedtas åpent som en del av en næringspolitisk strategi, ikke følge som en indirekte konsekvens av en kriseløsning.

Allerede kort etter redningsaksjonene markerte toneangivende politikere at de neppe ville selge seg ut av de største bankene, av frykt for at utenlandske banker skulle overta dem. Politikken ble i 1998 befestet da Storebrand og Kreditkassen ville slå seg sammen. Forsøket ble torpedert av Kjell Inge Røkke og Jens P. Heyerdahl, som fortalte at de var skeptisk til det store statlige bankeierskapet.

Torpederingen ga neppe ønsket resultat. Kreditkassen ble i stedet ble solgt til svenske Nordea. Etter dette var det ikke lenger noen tvil i de politiske miljøene om at staten måtte blir værende i DnB for å sikre et nasjonalt eierskap til vår siste storbank.

Amerikanske tilstander

Mellom 1991 og i dag ligger finanskrisen fra 2008 av. Den slo lite ut i Norge; men vi fikk nye virkemidler som skulle tre i kraft hvis problemene ble virkelig store.

En del av kapitalinnskuddene fra staten kunne nå komme som en form for såkalt hybrid kapital, en form for lån som kunne tilbakebetales og ikke ga staten fulle rettigheter som aksjonær. Dette innebar at den bejublede ”renskårne” egenkapitalløsningen fra 1991 var vannet ut.

Nå var det mindre fare for store banktap enn sist. Lovforslaget viste i tillegg til internasjonal praksis. Men også andre forhold spilte nok inn. 
Siden forrige krise hadde man sett at staten ikke gått gikk ut av den eierposisjonen som var ment å være midlertidig. I styringssystemet lå det en frykt for at staten ikke ville greie å trekke seg tilbake hvis den ble sittende med store aksjeposter etter nye redningsoperasjoner. 

Og statspragmatismen fra 1991 forutsetter nettopp statens eierskap brukes som et pragmatisk virkemiddel – at ikke et situasjonsbestemt eierskap friksjonsfritt glir over i et eierskap som så gis en annen, prinsipiell begrunnelse.

Fremtidens kriseløsning

Det statlige eierskapet til DnB er lagt inn i de samme rammer som statens øvrige børsnoterte eierskap. Det interessante spørsmålet er naturligvis hva som vil skje den dagen de store norske bankene igjen havner i en dyp krise.

Ikke bare i 1991/92, men i alle tidligere kriser har staten kommet inn der de private eierne har spilt fallitt. Med moralsk kraft – som det ikke lå så rent lite av i Sigbjørn Johnsens tale – har styrer og eiere blitt kritisert for ikke å ha sikret sine og samfunnets verdier. 

Et moralsk oppgjør har gått foran det økonomiske. I tillegg har man alltid forsøkt å få inn ny privat kapital, før staten kommer inn som siste mulige eier.
Men nå er altså staten vår desidert største bankeier. Ved en krise må derfor staten nulle statens verdier.

Teknisk og formelt er ikke dette noe problem. Men det moralske oppgjøret og den politiske og samfunnsmessig håndteringen er det vanskeligere å se for seg. 

Når staten nuller staten

Kanskje kunne vi fått en Siv Jensen, som med alvorspreg og enda lavere stemmeleie enn vanlig, forklarte fra Stortingets talerstol at styrene og de eksisterende eierne hadde sviktet kapitalt og deres verdier måtte settes i null, mens Monica Mæland som representant for den største eieren satt fremst i salen med et plaget uttrykk i ansiktet og fingret nervøst med kulepennen sin.

Og kanskje ville hun lyst litt opp når Jensen kom til konklusjonen, om at staten og Mæland blir ny eneaksjonær etter at statens og de private aksjonærenes verdier nå var avskrevet fullstendig.

Er vi heldige, slipper vi å finne det ut med det første. Dagens lille jubileum markerer uansett den foreløpige slutten på en epoke da finansministrene med trygg patos kunne plassere ansvar for fallitter hos styrer og private eiere, og presentere staten og fellesskapet som situasjonens redningsmenn. 

Emneord: Økonomisk historie, Bank- og pengehistorie, Politisk historie Av Einar Lie, professor i økonomisk historie
Publisert 28. nov. 2016 12:58 - Sist endret 5. des. 2016 13:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere