Når samfunnsøkonomene parkeres

Økonomifaget har påvirket politikken sterkere og mer direkte enn de fleste andre disipliner. Men nå kommer nederlagene tettere enn seirene.

Siv Jensen på Stortingets talerstol, 2014

SVEKKET FAGLIGHET: Statsbudsjettene, her forsvart av finansminister Siv Jensen mens visepresident Marit Nybakk (A) lytter under stortingsbehandlingen i 2014, bygges på andre argumenter enn de samfunnsøkonomiske (foto: StortingetCC BY-ND 2.0).

Etter finanskrisen i 2009 hadde vi lange diskusjoner om økonomenes rolle, som premissleverandører og fortolkere av økonomi og politikk. Mange stilte spørsmål ved om man trengte en annen ekspertise, eller et «nytt» økonomifag.

Min egen vurdering den gang var at vi ikke ville få det. Feil var gjort, kritikk var berettiget. Men selv om andre samfunnsvitenskaper og deler av humaniora kunne by på forståelse og fortolkning, hadde de ikke potensial til å skyve ut konvensjonell økonomi i modellbygging og analyse i forvaltning, politikk, finans- og næringsliv.

Noen år senere er det likevel liten tvil om at konvensjonelle økonomiske argumenter, og særlig økonomer som faglig kollektiv, står svakere enn tidligere. Skjønt ikke ved at alternative fag har trengt seg på, men ved at den økonomiske politikken synes å være mindre opptatt av å bygge på etablert faglighet.

John Maynard Keynes i 1946
ØKONOMIFAGLIG DOMINANS: John Maynard Keynes' ideer om aktiv statlig medvirkning i økonomien kom til å prege de vestlige landene (foto: IMF/wikimedia).

Økonomiske ideer i historien

I det store bildet kan økonomisk tenkning knapt overvurderes i vestens historie. Adam Smith, David Ricardo og den klassiske skolen omkring dem ga avgjørende argumenter for å bryte ned etablerte privilegier og bane veien for frihandel og liberalisering. Deres argumenter ble brukt aktivt også her hjemme for innføring av indre og ytre frihandel.

Mellomkrigstidens store tenkere, med J.M. Keynes i spissen, rev grunnen bort under deler av det gamle systemet og la grunnlaget for en mer regulert internasjonal økonomi og en aktiv stat for å sikre full sysselsetting.

Bruddet med etterkrigstenkningen kan på faglig basis fikseres til årene 1974 og 1976, da de liberalt orienterte økonomiene Friedrich Hayek og Milton Friedman fikk hver sin nobelpris. De politiske endringene kom kort etter, med Reagan, Thatcher og en lyseblå variant med Kåre Willoch her hjemme.

Svekket autoritet og innflytelse

Så langt kan man nikke gjenkjennende til Keynes’ berømte formulering om at økonomers ideer, “both when they are right and when they are wrong, are more powerful than is commonly understood”.

Store hendelser de siste årene – og særlig i 2016 – passer dårligere inn. Det britiske folk var delt nesten på midten i Brexit-diskusjonen. Men ikke økonomene. The Guardian publiserte en måneds tid før folkeavstemmingen en undersøkelse som viste at mange og åtti prosent av landets «ledende økonomer» trodde en utmeldelse ville få langvarige negative konsekvenser både for nasjonen og folk flest økonomi. Bank of England, en fagøkonomisk bastion, ble beskylt for å spre skremmebilder før og etter avstemmingen.

Den andre store valgoverraskelsen i 2016, Donald Trump, er heller ikke de økonomiske tenkernes mann. Det er langt mellom fagøkonomer som støtter hans proteksjonistiske ideer, samt planer om store skattekutt, som visstnok skal gjøre situasjonen bedre for brede lag av folket.

370 fremstående økonomer, hvorav sju nobelprisvinnere, laget før valget et opprop der Trump ble deskrevet som «a dangerous and destructive choice for the country».

Oppropet vakte neppe særlig interesse utenfor de fremstående økonomenes krets. Og valgutfallet kjenner vi.

Norsk faglig nedtur

Årsaken til dette finnes delvis i ettervirkningene av krisen, men i fremveksten av økende ulikheter som følge av globalisering, som økonomifaget lenge har vært lite opptatt av.

Men også i Norge, verdensmestre i likhet og rikhet, er det sterke og åpenbare tegn på at faglighet, og særlig fagøkonomisk kompetanse, tillegges mindre vekt når politikk utformes. Her kommer ikke post-fagligheten fra skuffede underpriviligerte, men fra politikkens etablerte sentrum.

To økonomiske spørsmål peker seg ut i norsk politikk, med vidtrekkende konsekvenser for samtid og fremtid.

Oljepengetempo

Det ene er tempoet i bruken av oljepenger. Dette er et faglig krevende spørsmål, med store politiske implikasjoner. I løpet av det siste halvannet året har to ekspertutvalg levert omfattende utredninger om dette spørsmålet, viktigst det såkalte Thøgersen-utvalget i 2015.

Utvalgene, som på ulike måter anbefalte et visst måtehold, ble takket pent. Man skulle tro dokumentene ville lagt grunnlaget for det som skulle bli en sentral offentlig debatt. Men stillheten fra politisk hold har vært øredøvende, mens pengebruken har økt dramatisk.

Antakelig vil utvalgene bli kvittert ut med noen generelle formuleringer i vårens perspektivmelding – som ikke betyr noen verdens ting for faktisk politikk.

Klimapolitikk

Det andre er norsk klimapolitikk, der hovedpremissene lenge var nokså godt forankret i generell økonomisk teori. Den tidligere hovedlinjen var å oppnå størst mulig utslippsreduksjoner for pengene. Etter at NATO fikk ny generalsekretær, har normale samfunnsøkonomiske argumenter nærmest forsvunnet ut av norsk klimadebatt.

Dette feltet er blitt en arena for gode og dårlige ideer om hverandre, samt intens arbeid fra ulike interessegrupper for å hente åpen eller skjult subsidiering til sine områder.

Høstens vedtak om økt tvungen innblanding av store mengder biodiesel er av de nyeste eksemplet på faglig og forvaltningsmessig forfall. Trygve Hegnar har i flere av sine spalter raljert over meningsløsheten ved beslutningen. Noe svar fra ansvarlig hold har ikke kommet, og kan ikke komme.

Dette er fordi det potensielt svært kostbare vedtaket ikke er utredet og begrunnet – bare vedtatt. Faglig sett tror jeg ingen begrunnelse faktisk må rangeres på nivået under en veldig dårlig begrunnelse – den siste kan man i det minste lese, kritisere, forbedre eller forkaste.

Økonomifagets begrensninger

Ett poeng gjenstår: Vi vet at trygder, skatter og lønnsnivåer omfordeler inntekt og formue ganske effektivt. Men det gjør også subsidier, konkurransebeskyttelse, omstillingsfond og selektiv næringspolitikk – men til andre og ofte sterkere grupper, med gode politiske kontakter og ressurser til å formulere sine krav på måter som gjør dem vanskelig å motstå.

Generell økonomisk teori har gjennom generasjoner vært skeptisk til slike tiltak, som tar inntekt og ressurser fra helheten, og plasserer dem hos noen få.

Forbausende ofte når noen ute eller hjemme snakker samfunnsøkonomiske resonnementer ned, er det derfor fordi de står i veien for noe de selv vil oppnå.

Fag og politikk

Det er noe åpenbart riktig i at faglighet ikke bør ta en for stor plass i utformingen av politikk. I det rene fagstyret, teknokratiet, har folkevalgt skjønn knapt noen plass. Dit vil vi ikke. 

Men den gode politiske vurdering vet å støtte seg på relevant fagkunnskap, og eventuelt forsterke og fornye den der den ikke er god nok. 

Vi beveger oss nå bort fra det, til glede for enkelte, men til bekymring for noen av oss, som mistenker at vi ikke vil like det som kommer etter den økonomiske fagligheten. 

Emneord: Økonomisk politikk, Politisk historie, profesjonshistorie Av Einar Lie, professor i økonomisk historie, IAKH
Publisert 16. jan. 2017 15:27 - Sist endret 16. jan. 2017 15:27
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere