Krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger

Første verdenskrigs største og mest blodige slag utspilte seg for hundre år siden denne sommeren. Det lange europeiske minnet om elendigheten er fremmed i Norge.

Ødelandskap: Tysk soldat ved Somme i 1916, identitet ukjent (foto: Bundesarchiv, Bild 183-R05148 / CC-BY-SA 3.0).

En versjon av denne teksten stod første gang på trykk i Aftenposten 8. juli 2016.

Formuleringen til den britiske forfatteren og kommentatoren H.G. Wells, senere gjentatt av USAs president Woodrow Wilson, ble kort etter krigen brukt optimistisk og idealistisk:

Krigen hadde vært så langvarig, så blodig og så grusom, at noe liknende aldri ville gjenta seg.

Fra slutten av trettitallet av ble den brukt pessimistisk og ironisk, som henvisning til den nye verdenskrigen og konfliktene som involverte stormaktene etter denne.

I Norge er det få kollektive minner knyttet til første verdenskrig. I de europeiske hovedmaktene, og særlig Frankrike, er det dramatisk annerledes. De store oppofrelsene blir jevnlig markert. Og særlig i år, som gir hundreårsmarkeringen for historiens lengste slag, Verdun, og det etterfølgende slaget ved Somme, der enda flere liv gikk tapt.

Ny militær teknologi

Måten første verdenskrig utspilte seg på, kom overraskende og skilte seg fra tidligere kriger. Tidligere konflikter hadde normalt vært avgjort gjennom store slag, som endte i at en av partene ble slått eller trakk seg tilbake.

Første verdenskrig utviklet seg annerledes. Posisjonene som ble etablert etter det tyske angrepet kjørte seg fast, ble i stor grad stående gjennom krigsårene som fulgte.

Den nye krigføringen var et resultat av ny sammensetning av militær teknologi. Maskingeværet ble for første gang innført i stor skala; dette utraderte tradisjonelt kavaleri og hadde en drepende virkning på fremrykkende infanteri i åpent terreng. Britene hadde med stor virkning brukt maskingevær i flere kolonikriger. Likevel var det lenge stor motstand mot å ta maskingeværet i fullt bruk.

Etablerte militære idealer var bygget opp om disiplinerte, veltrente soldater til hest eller med rifle, under ledelse av en offiser av god familie. Maskingeværteknologien, som både trengte mindre trening og operativ ledelse, ble møtte med en seig skepsis, som kostet tusenvis av soldatliv i møte med den mer pragmatiske tyske motparten.

De tapte slag

Dekningen mot maskingeværilden ble funnet i skyttergraver, etablert bak rader med tett piggtråd. Offensivene i krigens modne fase ble alltid innledet med langvarig artilleribeskytning av motstanderens stillinger, der soldatenes antall og stridsevne gradvis ble redusert mens de satt sammenkrøpet og ventet på granaten med deres eget navn på.

Stridsgass ble også introdusert som en del av den upersonlige, industrielle krigføringen langs de fastlåste frontene.

Det elleve måneder lange slaget ved Verdun, et stykke nordøst for Paris, er blitt stående som krigens dramatiske bunnpunkt. Tyskernes plan var egentlig aldri å få til et definitivt gjennombrudd, men å «blodtappe» den franske hær ved å rette et tungt angrep mot et området den av strategiske og historiske grunner ikke ville gi slipp på, for å fremtvinge så store tap at den franske krigsviljen ville knekkes.

Menneskeskapt ødelandskap

Tyskerne rykket noen kilometer frem fra februar og de første månedene, fra sommeren 1916 overtok en fransk offensiv. Den kraftige, vedvarende artilleribeskytningen av stillingene ødela vegetasjonen og rev opp jordsmonnet. Det regntunge Verdun ble omdannet til et ødelandskap av søle, gjørme og kroppsdeler.

Minnelitteraturen fra de som deltok i slaget, handler knapt om seire og tilbaketrekninger, men om våte og kalde skyttergraver, langvarig granatild, rotter, råtnende lik og den bunnløse gjørmen som slukte drepte og tidvis hardt skadde.

Da slaget var over rett før jul 1916, hadde franskmennene tatt tilbake de kilometerne tyskerne først hadde vunnet. Hundretusener av soldater på hver side var drept.

Midtveis i 1916 – for nokså nøyaktig hundre år siden i disse dager – innledet britene sin offensiv ved elven Somme, for å avlaste Verdun-fronten. Dette slaget står fortsatt som et av dødeligste og blodigste verden har opplevd, med samlede tap på omkring 1,2 millioner mann.

Dype spor

For de krigførende land, særlig Tyskland og Frankrike, fikk krigen store demografiske konsekvenser, med sterkt fall i fødselsratene og kraftige innhugg i gruppene av menn født i annen halvdel 1890-årene.

Hos dem som bar de største tapene, har minnene om krigen vedvarende blitt holdt ved like. I sentrum av nesten enhver fransk by finner man monumenter over de drepte i «la grande guerre», den store krigen. De inngraverte navnene på falne er noen steder endeløse, i små byer mer oversiktlige, men da gjerne med de samme familienavnene som går igjen.

Jeg husker selv en episode fra en julegudstjeneste i Notre Dame i 1999, da utgangen på et århundre ble markert. Det andektige høydepunktet var ikke knyttet til julens budskap, heller ikke til sosiale og tekniske fremganger i sekelet som lå bak oss. Det var en hedring av de aller siste veteranene fra første verdenskrig, som ble støttet og rullet inn mens forsamlingen reiste seg i stille respekt.

Norske erfaringer

Når dette er så fremmed for et norsk blikk, er det fordi våre tradisjoner for å markere nasjonal storhet er så annerledes. Og de er annerledes ikke minst fordi våre historiske erfaringer er så forskjellige fra de franske – eller tyske.

Der europeisk litteratur og minneproduksjon ble knyttet til krigens grusomheter og «den tapte generasjon», et begrep som kunne favne både de falne og de mentalt skadeskutte overlevende, fikk vi overlevert Bør Børson og andre muntre jobbetidshistorier som vårt dramatiske høydepunkt.

Summen av de to krigserfaringene har vært avgjørende for forståelsen av nasjonale traumer og nasjonal storhet, og for formingen av et nytt Europa i etterkrigstiden. Norges del av den andre verdenskrigen var lite dramatisk, selv om vi i ettertid har gjort mye ut av både innsats og oppofrelser.

Og vi sto som nasjon utenfor det første skjellsettende marerittet, krigen som skulle gjøre slutt på alle kriger.

Emneord: krig og konflikt, Frankrike, Tyskland, teknologihistorie, minnestudier Av Einar Lie, professor i økonomisk historie, Universitetet i Oslo
Publisert 8. aug. 2016 12:04 - Sist endret 19. sep. 2016 14:23
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere