Speil, speil på veggen der - hvem er mest Bibi i landet her?

Frykten har tatt et enda fastere grep om det israelske samfunnet. De palestinske knivangrepene er praktisk talt umulige å forsvare seg mot.

En versjon av denne teksten ble først publisert i Klassekampen 27. oktober 2015.

Den siste tids eskalering i konflikten mellom Israel og palestinerne setter israelske myndigheter på nye, vanskelige prøver. Spesielt vanskelig er situasjonen i Jerusalem, hvor Israels egen politikk siden 1967 har vært å viske ut grensene mellom øst og vest for å ”forene” den hellige byen.

Et av sikkerhetstiltakene israelske myndigheter igangsatte var å sette opp en ny mur mellom det palestinske nabolaget Jabel Mukaber og det jødiske nabolaget Armon Hanatziv i Jerusalem. Bilder og rapporter fra stedet fant imidlertid sin vei til det israelske sikkerhetskabinettet, hvor stemningen ble amper. Noen av ministrene protesterte høylytt: Hvordan ville dette ta seg ut – med en mur midt i byen? Et svært synlig, fysisk skille mellom to av byens nabolag?

Symbolet Jerusalem

Det er ikke Israels internasjonale renommé de bekymrer seg for. Det er ikke menneskerettighetsbrudd de frykter. Det de reagerte så sterkt på, var hvorvidt denne muren ville signalisere at Israel var i ferd med å gi opp Jerusalem. Dette ville være en de facto deling av byen, som Israel ser på som sin ”udelelige og evige” hovedstad. Statsminister Benjamin (Bibi) Netanyahu tok en sjefsavgjørelse og beordret at byggingen av denne muren skulle stanses umiddelbart.

Heller ikke han var redd for internasjonale protester om kollektiv avstraffelse, men snarere for hvilke politiske konsekvenser dette potensielt kunne få for ham på hjemmebane. Å tape grunn i Jerusalem - det ville virkelig vært krise for Netanyahu.

Israelske politikere kappes om å være den politikeren som elsker Jerusalem aller mest, og som vil gjøre aller mest for å sørge for å befeste jødisk kontroll der. Dette er en populær og helt sentral øvelse i israelsk politikk. Det virker derfor utenkelig at en ringrev som Netanyahu skulle tillate partiene til høyre for ham å score Jerusalem-poeng på hans bekostning i en situasjon som denne. Også opposisjonsleder Isaac Herzog deltar i kappestriden om Jerusalem i israelsk politikk.

Dette kan være med på å forklare hvorfor opposisjonen ikke har oppført seg så veldig, vel,  opposisjonelt i den seneste perioden. Vanligvis er ikke Herzog den som sparer på kritikken av verken statsminister Netanyahu personlig, eller politikken regjeringen hans står for og gjennomfører. Men etter et av de første knivangrepene kunngjorde Herzog, på sin side, at i slike situasjoner, så fantes det ikke noe opposisjon i israelsk politikk – i alle fall ikke fra ham og Arbeiderpartiet.

Yair Lapid, leder av Yesh Atid-partiet, hadde på sin side planlagt å legge fram et mistillitsforslag mot regjeringen forrige uke, men droppet det da volden eskalerte. I et intervju oppfordret han så vanlige folk til å ”skyte for å drepe”, dersom de ble angrepet av noen med stikkvåpen.

Opposisjon i krise

En annen forklaring på hvorfor opposisjonslederen Herzog sliter i den nåværende situasjonen er selvsagt det at nasjonens innbyggere oppfatter dette som nasjonal krisetilstand, og en situasjon som maner til samhold, ikke til politiske angrep. Alle antydninger om at det kan være underliggende årsaker til at de unge palestinske mennene tar til våpen, for eksempel sosioøkonomiske og sosiale faktorer, blir raskt kategorisert som forsøk på å rettferdiggjøre eller frita terroristene for skyld, og på å skyve Israel ut av offerrollen.  

Dette er med på å forklare hvorfor Herzog i denne runden har tatt til ordet for svært dramatiske steg i sikkerhetspolitikken. I israelske medier blir Herzogs uttalelser omtalt som et forsøk på å være mer Bibi enn Bibi. Det er dømt til å mislykkes. For det første kan ingen måle seg med Mr. Security selv, når det kommer til nettopp sikkerhet. Sikkerhet er trumfen i israelsk politikk, og det var nettopp hans sterke hånd her som sikret Netanyahu gjenvalg i vårens valg.

For Netanyahu har krisen bydd på enda en anledning til å invitere opposisjonen inn i en nasjonal samlingsregjering, og på denne måten styrke sin maktbase ytterligere. Herzog har takket nei også til denne invitasjonen, men det er mange analytikere og kommentatorer som mener at denne saken er langt fra avgjort. If you can't beat them, join them. Men hvordan dette skal løse den israelske venstresidens problem, det er mer uklart.

Ikke bare er kampen om Mr. Security tittelen uoppnåelig for Herzog, men hans forsøk på å måle krefter mot Netanyahu setter ham også i reell fare for å miste den politisk legitimitet han eventuelt måtte ha igjen, som opposisjonsleder på den israelske venstresiden. Herzog kritiseres da også ettertrykkelig for dette, fra venstrepartiet Meretz, men også internt.

Enn så lenge ser det likevel ut til at det er de som sverger å være hardest i klypa med palestinerne som vinner oppslutning i den israelske offentligheten. Det har vært noen dystre uker, men det kan faktisk fortsatt bli verre i den hellige by.

Emneord: Midtøsten, Israel Av Marte Heian-Engdal
Publisert 10. nov. 2015 17:01 - Sist endret 16. nov. 2015 14:46
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere