Hva Trump kan gjøre i Iran

Trumps utenrikspolitiske lag vil ikke nødvendigvis skape høye bølger, men sjansen til videre forsoning mellom USA og Iran kan gå fløyten.

Iran på globus

En kortere versjon av denne teksten ble først publisert i VG 18.12.2016.

På talerstolen i Universitetets Aula i Oslo i desember stod to av forrige århundres mest innflytelsesrike utenrikspolitiske arkitekter: Zbigniew Brzezinski og Henry Kissinger. Mye av oppmerksomheten rundt arrangementet ble dominert av debatt om sistnevnte, men temaet de foreleste over var USA og verdensfreden i lys av presidentvalget.

Begge trakk frem Iran som et mulig problemområde.

Uavhengig av hva man måtte mene om Henry Kissinger er det interessant at både han og kollega Brzezinski var svært negative til fremtidsutsiktene i USAs forhold til Iran.

Ikke Trump

Tidligere utenriksminister Henry Kissinger
SKEPTISK: Tidligere utenriksminister Henry Kissinger, her i 2014 (Foto: US State Department).

Pessimismen skyldtes ikke nødvendigvis USAs nyvalgte president, Donald Trump.

- Det er en dårlig avtale, sa Kissinger om atomavtalen som ble inngått mellom Iran, USA og resten av FNs Sikkerhetsråd samt Tyskland i fjor. Den var ikke vidtrekkende nok, mente han, og han så ikke rom for at dette kunne være et første skritt i retning av samarbeid på andre områder.

Det militære samarbeidet mellom USA og Iran i kampen mot IS, for eksempel, mente han utelukkende var et uttrykk for etablerte interesser for det sjia-muslimske Iran, og ikke et tegn på forsoning med USA.

Revolusjon og gisler

Etter å ha vært nære samarbeidspartnere i flere tiår ble forholdet mellom Iran og USA snudd på hodet med revolusjonen i 1979 og den påfølgende gisselaksjonen der 52 amerikanere ble holdt fanget i over ett år.

Avtalen som ble undertegnet i fjor representerte det første seriøse forsøket på tilnærming mellom de to landene på over 35 år. Siden både Kissinger og Brzezinski arbeidet tett med det iranske lederskapet før 1979, er det ikke utenkelig at sjokket sitter såpass dypt at det er vanskelig for dem å se forbi det nåværende regimets utgangspunkt.

Likevel er det påfallende at to menn som fortsatt har stor innflytelse over amerikansk utenrikspolitikk ikke er villige til å anerkjenne muligheten for en positiv utvikling i forholdet til Iran.

- Den verste avtalen

Med Trump som president er det heller ikke grunn til å forvente den helt store samarbeidsviljen fra amerikansk side. Det nærmer seg 20. januar og overleveringen av Det hvite hus til Donald Trump. Mange spør seg hvordan den nye presidentens utenrikspolitikk vil se ut – også Iran.

Med stadig flere navn på rådgivere og statsråder klare begynner et bilde å avtegne seg. 

Underveis i valgkampen manglet det ikke på republikansk kritikk av atomavtalen med Iran, heller ikke fra Trump: "Den verste avtalen jeg noen gang har sett," sa Trump, i tillegg til å bedyre at han selv ville oppnådd et mye bedre resultat. Mange har tatt dette med en klype salt.

Men valget av sentrale rådgivere har gitt ny næring til frykten for et mer betent forhold til Iran.

Iran-skeptikere

Trumps utpekte nasjonale sikkerhetsrådgiver, den pensjonerte generalløytnanten Michael Flynn, er blitt karakterisert som en konspirasjonsteoretiker som er generelt kritisk til islam og spesielt kritisk til Iran. I en bok han nylig skrev, gav han uttrykk for at Iran er en del av en allianse mot vesten, der andre land inkluderer Nord-Korea, Kina, Russland, Syria, Cuba, Bolivia og Nicaragua.

En slags Ondskapens Akse Pluss, med andre ord.

Trump har også utnevnt en annen Iran-skeptiker som forsvarsminister. James "Mad Dog" Mattis, også pensjonert general, har uttalt at han mener Iran er den største trusselen mot stabilitet og fred i Midtøsten.

Det betyr imidlertid ikke at Mattis nødvendigvis ønsker å gå bort ifra avtalen med Iran. Et brudd med avtalen fra USAs side vil nemlig ikke automatisk føre til at de andre partene bryter. Dermed risikerer USA å stå alene igjen, noe som vil gjøre sanksjonene mot Iran mindre effektive og potensielt utfordre forholdet til Russland, som både Trump og flere av hans rådgivere ser ut til å sette høyt.

Et eksempel på det er Trumps nominerte til jobben som utenriksminister, Rex W. Tillerson. Overfor Iran kan han vise seg å representere en motvekt til de ideologiske motforestillingene hos Flynn og Mattis.

Tillerson har uttalt at han ikke tror på sanksjoner som pressmiddel, og det vil dermed være lite sannsynlig at han vil råde president Trump å igangsette sanksjoner mot Iran. Et forbehold her er at Tillerson muligens tenker mest på sine forbindelser i Russland når han er skeptisk til sanksjoner. 

Arbeidsplasser som motvekt

Nedtrappingen av amerikanske sanksjoner mot Iran har skapt nye forretningsmuligheter. Senest forrige uke inngikk Boeing den største avtalen med Iran siden før revolusjonen i 1979, med eksport av kommersielle fly til en verdi av 17 milliarder dollar.

Siden disse flyene skal produseres i USA representerer oppmykingen av forholdet mellom landene en mulighet for nettopp den type industriarbeidsplasser Trump har lovet å beskytte. Det kan bli vanskelig for Trump å kaste på skraphaugen en internasjonal avtale dersom han samtidig må skrote amerikanske arbeidsplasser. 

Mye taler altså for at endringene i forholdet til Iran ikke vil bli så dramatiske som Trump har påstått. Men selv om den nye administrasjonen skulle velge å legge bort truslene om å bryte avtalen, er det ingenting som tyder på at de vil utnytte mulighetene til forsoning avtalen kunne gitt.

Her ser det ut til at Trumps utenrikspolitiske team skiller seg fra ringreven Kissinger, som på tross av sine feil og mangler var en ekspert på å bruke handlingsrommet i en hver utenrikspolitisk konflikt for å fremme det han oppfattet som amerikanske interesser.

Emneord: USA, Iran, Internasjonal historie, diplomati Av Mari Salberg, stipendiat i historie
Publisert 21. des. 2016 12:07 - Sist endret 21. des. 2016 12:07
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere