Den arabiske våren var første akt

Kan den arabiske verden være på vei mot demokrati mens tønnebombene faller og alt ser ut til å gå galt? Fredsprisen til den tunisiske dialogkvartetten er en påminnelse om å være tålmodige.

En versjon av denne teksten ble først publisert i Dagsavisen 15. desember 2015.

Det har vært en betydningsfull høst og stolt uke for Tunisia og det tunisiske folket. Helt siden Nobelkomiteens leder Kaci Kullmann Five i oktober annonserte at fredsprisen gikk til den tunisiske dialogkvartetten, (og alle fikk googlet seg fram til at de ikke faktisk var en gruppe jazzmusikere), har den «tunisiske modellen» med rette fått mye skryt og oppmerksomhet.

Både i prisannonseringen, og i sin sterke tale da prisen ble delt ut i Rådhuset på torsdag, trakk Kullmann Five fram Dialogkvartettens arbeid for å sørge for at den lange veien mot et liberalt demokrati er bredt forankret i det tunisiske folket. Komitéen understreket derfor også at prisen var ment som et «håndslag» til det tunisiske folket, og som «inspirasjon» for alle andre mennesker og grupper i regionen som ønsker å jobbe for demokrati og fred – en inspirasjon de saktens kan trenge.

Overdøves av tønnebomber

For den dystre virkeligheten er jo at de optimistiske tonene fra Dialogkvartetten totalt overdøves av støyen fra tønnebomber, tanks og terror.

  • I Syria fortsetter dødstallene å stige, og situasjonen på bakken er svært uoversiktlig. Den blir ikke mindre komplisert av at kampen mot den Islamske Staten (IS) nå trappes opp. 
  • I Egypt har militærregimet med general Sisi i spissen festet et nytt jerngrep på det egyptiske samfunnet. De fleste som følger utviklingen der er enige om at Sisis Egypt på mange områder er verre enn Mubaraks.
  • Den samme dystre beskrivelsen gjelder for Libya, som siden Gaddafis fall i 2011 nærmest har kollapset totalt.
  • Jemen er i likhet med Libya og Syria blitt åsted for en regional stedfortrederkrig med alle ingredienser for å bli både langvarig og enda blodigere.
  • Selv om hverken Libanon eller Jordan fikk noe store nasjonale opprør i 2011, er begge landene dramatisk rammet av konsekvensene av borgerkrigene i Syria og Irak.

Det kan med andre ord fortsatt bli verre. Tar man Tunisia ut av bildet har det vært ett skritt fram og tre tilbake for hele den arabiske verden.  

En selvmotsigelse?

Snart fem år etter Tunisias revolusjon spredte seg, er håpet og forventningene om demokrati erstattet med fortvilelse og frykt for hva som vil følge. Både fagdebatt og aviser er fulle av analyser og kommentarer om hvorfor det gikk galt.

I fortvilelsen over dagens situasjon faller noen for fristelsen og tenker på de gamle regimene med nostalgi. De med en hang til denne diktatornostalgien innrømmer at ja, disse lederne hersket og undertrykte sitt eget folk, fengslet, torturerte og drepte de som ble vurdert som regimekritiske, men de holdt i alle fall situasjonen stabil.

På grunn av regionens udiskutable geopolitisk betydning har denne stabiliteten stor verdi for Vesten, og derfor var også stilltiende aksept av autokratiet i realiteten langt mer utbredt enn høylytte protester.

I sammenheng med lengselen etter autokratienes stabilitet finnes ideen om at velfungerende arabisk demokrati i seg selv er en selvmotsigelse. Men er det virkelig så enkelt? Er denne regionen for evig dømt til autokrati og politisk undertrykkelse?

Ingen fremgang uten smerte

Mange protesterer kraftig på en slik analyse. En som gjør det, er professor i statsvitenskap Sheri Berman ved Colombia universitetet i New York. Berman minner oss om at demokratiseringsprosessene i land som Frankrike, Italia, Tyskland og USA var langt fra noen solskinnshistorier. Snarere var dette svært turbulent perioder, med store interne stridigheter, tilbakeslag og sidesteg og ikke minst store dødstall.

Dette var en naturlig del av prosessen og er det også i den arabiske verden, mener Berman. Det handler ikke om at de nye aktørene i regionen ikke er egnet eller ikke kan klare å være demokratiske, men at arven fra tiår med autokratisk og undertrykkende styresett trekker dem under overflaten igjen.

Å etablere og opprettholde et stabilt, liberalt demokrati er en lang, vanskelig og smertefull prosess.

Dyster første akt

Anlegger vi et lengre historisk perspektiv, ser vi dermed at det er altfor tidlig å felle noen dom over den arabiske våren, eller den arabiske verdens framtid. Og samtidig blir det vanskeligere å peke på Islam, på etnisitet eller ideologi som forklaringsfaktor på hvorfor første akt er så dyster. Folket i den arabiske verden får selvsagt ikke mindre lyst på frihet og demokrati i den usikre situasjonen de nå lever i, snarere tvert i mot.

Dette er et drama i flere akter, og her lar det seg ikke gjøre å gå i pausen. For selv om det kanskje er mest bekvemt å tenke på oss her i Norge kun som publikum, tydeliggjør for eksempel flyktningkrisen at det ikke er så enkelt. Regionens utvikling angår oss helt direkte.

Dialogkvartetten og Tunisia viser at det finnes håp og en vei fram, gjennom dialog og inkludering av sivilt samfunn. Kvartetten og deres likemenn– og kvinner må få spillerom i flere akter.

Emneord: Midtøsten, Demokratisering, Den arabiske våren, Nobels fredspris Av Marte Heian-Engdal, førsteamanuensis i Midtøstens historie
Publisert 16. des. 2015 13:02 - Sist endret 13. des. 2016 13:00
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere