Nettutstilling om trykkefrihet

Denne nettutstillingen tar for seg sentrale publikasjoner fra den politiske debatten som vokste fram i Danmark-Norge på slutten av 1700-tallet.

Politisk debatt i Danmark-Norge

Politisk debatt under et enevelde fremstår for oss i dag som noe av et paradoks. De to størrelsene synes å gjensidig utelukke hverandre.

I det som var Europas konstitusjonelt sett best grunnfestede enevelde, Danmark-Norge, vokste det likevel i de siste 16 årene av 1700-tallet frem en diskusjon om både konkrete politiske saker, som trykkefrihet og reformer av landbruket og utdanningsvesenet, samt overordnede politisk-filosofiske spørsmål om statsmaktens grunnlag, opprørsrett og styreformenes fordeler og ulemper.

Om nettutstillingen

Mars og april 2008 hadde demokratiprosjektet en utstilling i Universitetsbibliotekets lobby om trykkefrihet. I denne nettutstillingen kan du se forsider fra publikasjonene og lese kommentartekster.

Utstillingen er laget av vit. ass. Håkon Evju (Demokratiprosjektet), fagreferent Bjørn Bandlien (UB) og informasjonskonsulent Olaf Christensen (IAKH).

Forhistorien: Den lærde politiske diskusjonen

Fortrinnsvis ved Københavns Universitet og Sorø Akademi.

Ludvig Holberg, Moralske Tanker (1745)

Forsiden til Ludvig Holberg, Moralske Tanker (1745)

Ludvig Holberg var den dominerende skikkelsen i den tidlige opplysningstidens dansk-norske offentlighet. Allerede i 1715 hadde han oversatt og omarbeidet en versjon av Samuel Pufendorffs naturrettslære, Moralske Kierne. Introduction til Naturens og Folke-rettens Kundskab, som ble viktig både i utdannelsen av embetsmenn ved universitetet og som legitimitetsgrunnlag for det dansk-norske eneveldet generelt. Det var imidlertid snakk om en underkastelsesetikk.

I sitt sene forfatterskap utviste Holberg en økende interesse for det enkelte individs moral, noe den her utstilte bok er et eksempel på. Moralisering ble for Holberg, som for hans samtidige Bjarne Riis i tidsskriftet Den Danske Tilskuer, viktig. Den enkelte undersått skulle i større grad internalisere det rette handlingsmønster, slik at bruk av tvang ble mindre nødvendig. 

Jens S. Sneedorff, Om den Borgerlige Regjering (1756)

Forsdien til Jens S. Sneedorff, Om den Borgerlige Regjering (1756)Jens S. Sneedorff (1724-1756) var lærer for Frederik V og professor i ”statsvitenskap” ved Sorø Akademi. Med verket Om den Borgerlige Regjering utarbeidet han en legitimering av eneveldet basert på både den kontinentale naturrettstradisjonen fra Pufendorff og Holberg, samt mer klassisk republikansk tankegods, slik det kom til uttrykk hos Montesquieu.

Gjennom sitt populære moralske uketidsskrift, Den Patriotiske Tilskuer (1761-1763), forsøkte han å spre sine ideer og virke på det lesende publikum for å oppvekke borgerdyd og kjærlighet til fedrelandet. I enda større grad enn den sene Holberg, regnet Sneedorff det ikke lenger tilstrekkelig med utelukkende lydige og gudfryktige undersåtter. De skulle nå i større grad virke aktivt for det allmenne beste. 

Hans Arentz, Samtale efter Døden imellem de tvende Romere Cato og Cæsar (1756)

Forsiden til Hans Arentz, Samtale efter Døden imellem de tvende Romere Cato og Cæsar (1756)Hans Arentz (1731-1793) var sorenskriver i Sunnfjord og forfatter av en rekke skrifter, blant annet om norsk patriotisme. I skriftet som er fremvist her gjorde Arentz det klart allerede i fortalen, hvilken konklusjon han ville komme frem til. Det var snakk om en apologi for eneveldet. Typisk nok for litteraturen i første del av 1700-tallet begynner den også med en dedikasjon. I dette tilfelle til daværende statsminister Johan Ludwig von Holstein. På denne måten søkte skribenter som Arentz å komme inn i et klientforhold til en sentralt plassert skikkelse, som kunne skaffe dem et embete, plass i rangforordningen eller en annen fordel.

Andreas Schytte, Staternes indvortes Regiering (1773)

Forsiden til Andreas Schytte, Staternes indvortes Regiering (1773)

Andreas Schytte (1726-1777) var Sneedorffs etterfølger som professor i statsvitenskap ved Sorø Akademi. Hans fembindsverk Staternes indvortes Regiering sto i tradisjonen etter Sneedorff. Også Schytte var påvirket av Montesquieu. Imidlertid var Schytte mer utydelig når det gjaldt hvorvidt statsmaktens grunnlag var av sekulær art og han synes å ha operert med mindre rom for patriotiske initiativ enn Sneedorff.

Verket harmonerer i så måte med de strengere kulturelle og politiske forholdene som rådet i Danmark-Norge under ledelse av Ove Høegh Guldberg mellom 1772 og 1784. Det regnes også for å ha øvd innflytelse på brødrene Christian og Johan Reventlow, som kom til makten med kronprins Fredrik og A. P. Bernstorffs statskupp i 1784.

Reformtid: Enevelde og opinion i symbiose

Christian Martfeldts skrift om kornmonopolet (1774)

Forside til Christian Martfeldts skrift om kornmonopolet (1774)Beviis at Dannemarks og Norges fyrretive-Aar-gamle Korn-Handels-Plan lagt ved Forordningen af 16de Sept. 1735, ikke naaer sin hensigt til tronens beste (1774). 

Blant de mange kameralistiske tiltak som regulerte den dansk-norske økonomien mot slutten av 1700-tallet var kornmonopolet, som ga Danmark enerett på å eksportere korn til Norge. Ordningen viste seg i økende grad ute av stand til å forsyne Norge med det nødvendige kornet, den var en medvirkende årsak til Lofthusopprøret i 1787 og ble oppfattet som stadig mer problematisk.

Christian Martfeldt (1728-1790) hadde på bakgrunn av fysiokratisk teori tidlig argumentert for at monopolet burde oppheves. I 1788 fikk han synspunkter gehør i regjeringen som vedtok opphevelse.

Christian Colbjørnsens offentlige tilsvar til de jyske proprietærene (1790)

Christian Colbjørnsens offentlige tilsvar til de jyske proprietærene (1790)Betragtninger i Anledning af endeel Jydske Jorddrotters Klage til Hans Kongelige Høihed Krondprindsen over deres Eiendommes Krænkelse, ved Forordningen om Bondestandens Frigivelse fra Stavnsbaandet til Godserne (1790).

En av de enkeltsakene som vakte størst debatt i trykkefrihetstiden var de danske landboreformene. Blant annet skyldtes det at kommisjonens drøftelser ble offentliggjort. Den borgerlige opinionen støttet hele debatten igjennom den reformvennlige regjeringen mot store deler av det jordeiende aristokratiet. Reformene ble vedtatt i 1788. Ikke lenge etter leverte imidlertid 103 jyske godseiere et klageskrift til regjeringen, for å forsøke å få dem reversert. Den reformvennlige fløyens fremste talsmann, regjeringens juridiske rådgiver, Christian Colbjørnsen, publiserte skriftet med en rekke kritiske kommentarer.

J.J. Wilse, Tale om et Universitet i Norge (1793)

Forside til J.J. Wilse, Tale om et Universitet i Norge (1793)

J. J. Wilse, Tale holden i Christiania den 4de Junii 1793 ... om et Universitet i Norge ... : samt Udtog af en Plan for et norsk Universitet ...

Et av mange tiltak som det ble ivret for i trykkefrihetstidens offentlighet var et norsk universitet. Primus motor for dette forslaget var sogneprest i Eidsberg, Johan Nicolai Wilse (1735-1801), som ledet en komité nedsatt i Christiania i mai 1793. Noe av det første som ble gjort var å sette i gang en konkurranse om beste prisskrift over organiseringen av et mulig norsk universitet.
 

Den sentrale norskfødte embets- og opplysningsmannen Christen Pram (1756-1821) vant i 1793 førsteprisen i Wilses konkurranse om forslag til et norsk universitet. Verken Prams eller noen av de andres forslag ble imidlertid lyttet til. Norge fikk ikke noe universitet i første omgang, men måtte nøye seg med utvidet mulighet til å avlegge examen philosophicum forut for studier i København. 

Revolusjon, radikalisering og konflikt

Niels Ditlev Riegels, Udkast til Fierde Friderichs Historie (1796)

Forside til Niels Ditlev Riegels, Udkast til Fierde Friderichs Historie (1796)

Niels Ditlev Riegels (1755-1802) var godseiersønn, ansatt ved hoffet, pensjonær og senere historiker. Riegels var en av de krasseste samfunnskritikerne i trykkefrihetstiden, med svært vidtfavnende interesser. Han skrev om alt fra kirurgi, kirkehistorie, tukthusets innretning, bøndenes kår og politisk teori.

Som historiker forfattet Riegels en rekke detaljerte historiske oversikter knyttet til kongene Christian V, Christian VI og Frederik IV, deriblant Udkast til Fierde Friderichs Historie efter Høier. Kildesituasjonen ble raskt forverret for Riegels etter hvert som man ved hoffet skjønte at han brukte historiebøkene til å trekke samfunnskritiske paralleller mellom fortid og samtid. Han ble rett og slett nektet tilgang til dem.  

P.A. Heiberg, "Sproggransking", i For Sandhed (1798)

Forside til P.A. Heiberg, "Sproggransking", i For Sandhed (1798)

Peter Andreas Heiberg (1758-1841) var skuespill- og visedikter, skribent og embetsmann, samt ansatt som translatør. Han var blant de første som etter at trykkefrihetsregimet ble liberalisert i 1784 kom i myndighetenes søkelys på grunn av sine skriverier. Opp igjennom 1790-tallet havnet han i flere slike, blant annet for artikler i tidsskriftet For Sandhed, som er utstilt her. I artikkelen ”Sproggransking” ga han satiriske definisjoner på ord som rammet både kongemakten, kirken og adelen. I 1799 ble han for dette og andre skrifter landsforvist, etter at den nye trykkefrihetsforordningen ble innført med tilbakevirkende kraft.   

Abildgaard, Den sørgende Nemesis, 1799. Gudinnen som etterstreber rettferdighet fortviler. Til minne om Heibergs landsforvisning.  Kunsteren Abildgaard hadde tidligere brukt Nemesis i forbindelse med  en minnemedalje for slaveriets opphør i Danmark-Norge i 1792. Da var imidlertid Nemesis triumferende, mens her fortviler hun.

M.C. Bruun, Aristocraterns Catechismus (1796)

Forside til M.C. Bruun, Aristocraterns Catechismus (1796)Ved siden P. A. Heiberg var den unge godseiersønnen Malthe Conrad Bruun (1775-1826) den som oftest havnet i klammeri med myndighetene på 1790-tallet som en følge av sin skribentvirksomhet. Størst oppstuss avstedkom Aristocraternes catekhismus.

Bruun gjorde i skriftet narr av både kirken og adelen på satirisk vis, hvilket av Balle og andre ble oppfattet både blasfemisk og fornærmende.

Skriftet skapte en omfattende feide i offentligheten, og kostet Bruuns forlegger en bot på 200 riksdaler, etter som Bruun hadde gitt det ut anonymt. I 1799 ble Bruun, som Heiberg, landsforvist. 

 

N.E. Balles, anmeldelse av Bruuns skrift (1796)

Forside til N.E. Balles, anmeldelse av Bruuns skrift (1796)Sjællandsbiskopen Nicolai Edinger Balles hadde lenge vært en motstander av hoffpresten Christian Bastholms forsøk på å reformere liturgien i den danske kirke etter mønster av en mer rasjonalistisk teologi.

Balle var også svært kritisk til alle angrepene på geistligheten og kirken som dukket opp i trykkefrihetstiden.

Han argumenterte aldri for å gjeninnføre sensur, men ønsket at regjeringen skulle intervenere i større grad mot enkeltskrifter.

Derfor anmodet han også myndighetene om å gripe inn mot Aristocraternes catechismus.

I offentligheten tok mange Balles ”angivelse” ille opp.

 

J. E. von Berger, Dagens Anliggende (1794)

Forside til J. E. von Berger, Dagens Anliggende (1794)Johan Ernst von Berger (1772-1833) kom fra en gammel adelsslekt, men var som revolusjonstilhenger i trykkefrihetstiden bedre kjent som ”borger Berger”. Han ga i 1794 ut det utstilte skriftet som et patosfylt opprop, hvor han erklærte at tiden var inne for å virkeliggjøre menneskets moralske bestemmelse.

Kants filosofi, som Berger var en sterk tilhenger av, og den franske revolusjon var for ham sikre tegn i tiden på nettopp det.

Tidsskriftpressen i Norge, Danmark og Slesvig-Holstein

Minerva (1785-1808)

Forside tidsskriftet Minerva (1785-1808)Tidsskriftet Minerva var det sentrale opinionsledende organ hele trykkefrihetstiden igjennom. Det utkom månedlig fra 1785 og fortsatt etter 1799 med et noe annet innhold.

Bladet ble redigert av Christen Pram (1756-1821) og Knud Rahbek (1760-1830), til tider sammen og til tider hver for seg, inntil Peter Collet (1767-1823) tok over i 1797.

Det var av blandet innhold, med alt fra artikler om ulike regjeringsformer, historiske emner, lengdeoppmåling til sjøs og forbedring av skolevesenet, samt dikt, anekdoter, moralske fortellinger, oversikter over nylig utkommet litteratur og de viktigste historiske begivenhetene i siste måned.

 

 

Hermoder (1795-1800)

Forside Hermoder (1795-1800)

Etter mønster av Minerva ble det forsøkt startet opp et norsk månedstidsskrift. Redaktør var først Fredrik Schmidt (1771-1840) og senere Jakob Rosted (1750-1823).

Det tok imidlertid to år fra innbydelsen gikk ut inntil første nummer ble utgitt, og problemer med å skaffe til veie nok bidrag førte til at tidsskriftets senere utgivelser kom med svært ujevne mellomrom, inntil det gikk inn i 1800.

Med bidrag fra både den profranske unge danske jussstudenten, Jonas Collin og de revolusjonsfiendtlige norske prestene, Hans Strøm, Jens Zetlitz og Gerhard Sandberg, speilet også Hermoder debatten generelt på 1790-tallet, til tross for at utgiverne eksplisitt tok avstand fra Københavneroffentlighetens feider og stridsskrifter.

 

Kiøbenhavns Universitetsjournal (1793-1799)

Forside til Kiøbenhavns Universitetsjournal (1793-1799)Kiøbenhavn Universitetsjournal ble utgitt av filologen Jakob Baden (1735-1804). Foruten å ta opp saker som hadde med universitetet å gjøre anmeldte blant annet Baden kritiske samtidige skrifter.

Han sto i opposisjon til kretsen rundt Minerva og Den Danske Tilskuer, var revolusjonsfiendtlig, og hadde kritiske bemerkninger blant annet til den norske universitetssaken.

Trykkefrihetsdebatt

Michael Birckner, Trykkefriheden og dens Love (1797)

Forside til Michael Birckner, Trykkefriheden og dens Love (1797)Presten i Korsør menighet, Michael G. Birckner, stod i 1797 for en av trykkefrihetstidens store suksesser på bokmarkedet. Hans bok Trykkefriheden og dens Love kan neppe sies å ha brakt særlig mye nytt inn i en debatt som hadde rast helt siden 1784, men den var grundig og synes å ha reflektert oppfatninger som var utbredt i offentligheten. Birckner argumenterte for at den nåværende lovgivningen var uklar, og at den i en eller annen retning måtte gjøres tydeligere, slik at skribentene visste hva de hadde å forholde seg til.

Etter å ha brukt de første 40 sidene på å konstatere dette, brukte han de to hundre neste på å argumentere for at skrifter som oppfordret til opprør var de eneste som var farlige og ga grunn til å innskrenke trykkefriheten. For øvrig anbefalte han å lovfeste den som fri.

J.F.W. Schlegels motskrift mot Birckner (1797)

Forside til J.F.W. Schlegels motskrift mot Birckner (1797)Erindringer imod hr. pastor Birckners skrivt: Om trykkefriheden og dens love: tilligemed et forsøg paa at bestemme grændseskiellet imellem trykkefrihed og trykkefrækhed (1797)

M. G. Birckners bok om trykkefriheten avstedkom heftig debatt. Et av de mest betydningsfulle motinnleggene kom fra jussprofessoren Johan F. W. Schlegel. Han var fra et kantiansk filosofisk ståsted uenig i Birckners måte å argumentere for trykkefriheten på. Schlegel mente Birckner burde begrunnet trykkefriheten ut ifra fornuften og ikke på bakgrunn av nyttebetraktninger, slik han faktisk gjorde.

Selv om Schlegel altså med andre ord formulerte et mer ukvalifisert forsvar for trykkefriheten, tilsto han likevel myndighetene større rom enn Birckner når det gjaldt å slå ned på det han kalte ”trykkefrækhed”.

P. Collets Bedømmelse av Birckner (1797)

Forsdie til P. Collets Bedømmelse av Birckner (1797)Forsøg til en Bedømmelse af Mich. Gottl. Birckners Bog om Trykkefriheden og dens Love (1797)

Birckners bok ble svært positivt anmeldt i København Lærde Efterretninger av assessor (dommer) Peter Collet. Collet ville imidlertid gå lenger enn Birckner og nyanserte særlig hans oppfatning om hva som var oppørske skrifter. Dette, samt en kommentar som antydet at den dydige ateist kunne være et likeså opphøyd ideal som den troende kristne, var trolig grunnen til at Collet uten begrunnelse mistet sitt dommerembete.

Han fikk imidlertid sterk støtte hos sine medskribenter, og ble tilbudt redaktørstillingen i både Minerva og København Lærde Efterretninger.

Utenlandsk innflytelse

Condorcet, Historisk Skilderie (1797)

Forside til Condorcet, Historisk Skilderie (1797)Udkast til et historisk Skilderie af den menneskelige Aands Fremskridt (1797)

Marie Jean Antoine Nicolas de Caritat, marquis de Condorcet (1743-1794), var matematiker, filosof og revolusjonær. Hans skrift om den menneskelige ånds utvikling regnes kanskje som det fremste eksempelet på opplysningstidens for oss utopiske fremskrittstro. Den speiler imidlertid også en generelt økende interesse for historie.

 

 

 

 

 

Thomas Paine, Gesunder Menschenverstand (1794)

Forside til Thomas Paine, Gesunder Menschenverstand (1794)An die Einwohner von America gerichtet.

En av de utenlandske forfatterne som ble oftest sitert og debattert i den dansk-norske offentligheten etter revolusjonsutbruddet, var Thomas Paine, hvis bok The Rights of Man ble oversatt på tysk og utgitt i København. Det ble også Common Sense, som opprinnelig kom ut i forbindelse med den amerikanske revolusjon. Begge ble for øvrig også oversatt til dansk i tidsskriftet Politisk og Physisk Magazin.

 

 

 

 

 

Adam Smith, Undersøgelse om Nationalvelstandens Aarsager (1779-80)

Forside til Adam Smith, Undersøgelse om Nationalvelstandens Aarsager (1779-80)Adam Smiths berømte bok Wealth of Nations ble oversatt til dansk kort tid etter at den var utkommet på engelsk. Oversetteren var den norske Anker-familiens huslærer F. Dræbye, som hadde vært med Ankerene til England og møtt Smith på reise.

Som Dræbye gjorde klart i forordet, var oversettelsen finansiert av norske subskribenter, trolig blant handelsborgerskapet. Denne gruppen hadde på grunn av handelen, særlig med trelast, sterke bånd til England.

 

 

 

 

Edmund Burke, Rechtfertigung seines politischen Lebens (1796)

Forside til Edmund Burke, Rechtfertigung seines politischen Lebens (1796)Det gikk rykter i den dansk-norske offentligheten om at Edmund Burkes Reflections on the Revolution in France skulle oversettes til dansk. Det ble imidlertid aldri noe av. En stor del av det dansk-norske lesende publikum behersket likevel tysk, og fikk på den måten tilgang til skriftet, som ble oversatt sammen med blant andre den her utstilte talen.

Oversetteren var i begge tilfeller den prøyssiske skribenten og senere statsmannen Friedrich Gentz (1764-1832).

 

 

 

 

 

J.G. Kiesewetter, Den kritiske Philosophies vigtigste Sandheder (1797)

Forside til J.G. Kiesewetter, Den kritiske Philosophies vigtigste Sandheder (1797)Den tyske filosofen Immanuel Kants innflytelse i Danmark-Norge var stor på 1790-tallet. En kritisk kommentator, den norske presten Gerhard Sandberg, beskrev den beundring Kants ble gjenstand for som en form for avgudsdyrkelse. Kantbevegelsen bredte seg ut via dansk-norske studenters opphold ved tyske universiteter hvor kantianismen var i ferd med å få gjennomslag, særlig i Jena, og samtidig ved den formidling disse stod for mot et videre publikum.

J. G. Kiesewetters bok er et eksempel på et slikt tidlig forsøk på å spre Kants ideer.