Vi forsker på: Arkeologisk teori og metode

Arkeologer deler interessen for fortidige materielle levninger etter menneskelig aktivitet. Teoretisk innsikt kommer fra en rekke disipliner innen humaniora, samfunns- og naturvitenskap. I de seneste tiårene har det tverrvitenskapelige perspektivet bidratt til utvikling av et vidt spekter av metoder for registrering, utgravning og analyse av datamateriale og landskap. Virkefeltet for arkeologer er i stadig endring, og ”klassiske” arbeidsmetoder har blitt supplert med digitale verktøy.

Utviklingen er et resultat av tverrvitenskapelig samarbeid om bruk av metoder for datering, laboratorieanalyse, databaser og geografiske informasjonssystemer (GIS). De tette bånd til humanistisk og samfunnsvitenskapelig tenkning er også tydelige, kanskje særlig som vektlegging av forskerens samfunnspolitiske kontekst, etikk og fortidens multikulturelle uttrykk.

Dagens situasjon blir forståelig i et faghistorisk lys. Siden 1950-talet, da en begynte å stille spørsmål ved den rådende kulturhistoriske arkeologien, har det sosialarkeologiske prosjektet vært dominerende, med fokus rettet mot forklaring og forståelse av sosiale prosesser. Først var det i form av prosessuell arkeologi, påvirket av naturvitenskapelig teori og metode.

Siden tidlig på 1980-tallet har postprosessuell arkeologi vært toneangivende, med et teoretisk fundament som i langt høyere grad åpner for relativitet og mangetydighet. De seneste årene er det imidlertid stilt kritiske spørsmål til deler av sosialarkeologien, og vi ser en fornyet interesse for samarbeid på tvers av gamle skillelinjer mellom samfunns- og naturvitenskap.
 

Forskningsprosjekt

Archaeology of Dwelling: Samspillet mellom hus og samfunn i skandinavisk forhistorie

 

Publisert 16. nov. 2010 11:11 - Sist endret 29. nov. 2017 11:51