Vi forsker på: Den kalde krigen

Den kalde krigen betegner perioden fra slutten av annen verdenskrig til oppløsningen av Sovjetunionen i 1991. Det er en betegnelse som først og fremst karakteriserer det spente forholdet mellom USA og flertallet av landene i Vest-Europa på den ene siden, og Sovjetunionen og landene i Øst-Europa på den annen. Forholdet mellom partene som ble organisert i henholdsvis Atlanterhavspakten (NATO) og Warszawapakten var preget av et høyt rustningsnivå og rustningskappløp, og en terrorbalanse basert på kjernefysiske våpen.

Konflikten, som i Europa ikke resulterte i krigshandlinger, dreide seg i første omgang om maktbalansen i Europa og kontrollen med Tyskland etter nazismens sammenbrudd. Konflikten var ikke bare en geopolitisk strid om militær overlegenhet, men også en konkurranse mellom ulike samfunnssystemer – mellom kapitalisme og kommunisme, mellom demokratisk og totalitært styresett.

Fra midten av 1950-årene var forholdet mellom partene i Europa i hovedsak fastlåst, og den kalde krigen spredde seg til de stater i det som ble kjent som den tredje verden. Det skyldtes primært konkurranse mellom hovedmotstanderne i den kalde krigen, men også at de nylig selvstendige statene søkte å utnytte konkurransen mellom de to blokkene til egen fordel. I motsetning til i Europa, ble konfliktene i den tredje verden ofte til langvarige og blodige kriger. Både Sovjetunionen og USA førte krig ved stedfortreder så vel som gjennom egne engasjementer, som i henholdsvis Afghanistan og Vietnam.

Publisert 16. nov. 2010 12:05 - Sist endret 7. des. 2017 09:50