Om masteroppgaven i historie. En praktisk veiledning

Å skrive masteroppgave i historie er en mangslungen og omstendelig prosess. Det er antakelig første gang du skal skrive et vitenskapelig arbeid, et arbeid der du ikke bare må strebe for å etterleve strenge faglige normer, men også der du må tilfredsstille en rekke formelle krav. Det tunge slitet med å finne fram til oppgavens tema, problemstillinger og nærmere avgrensning tar ofte i den første tiden oppmerksomheten fra en del av de praktiske og formmessige sidene ved arbeidet med hovedfagsoppgaven. Men selv om vi ofte opererer med et skille mellom innhold og form (såvel språklig som grafisk), er disse ikke uavhengige av hverandre. Form og innhold er også på forskjellige måter to sider av samme sak. En rekke av de formalia som det spørres etter har den hensikt at leseren skal kunne følge forfatterens arbeidsmetoder og tankegang. Ved å sammenholde referanser med forfatterens analyse, kan leseren danne seg en oppfatning om rimeligheten i arbeidsmetodene og resultatene. Det er derfor grunn til å rette noe av interessen mot de formmessige sider av arbeidet med oppgaven på et tidlig stadium i arbeidet.

 

Hovedmålsettingen for utformingen av oppgaven bør være at det faglige og intellektuelle budskapet skal nå fram uten unødige forstyrrelser. En pen, enkel og ryddig oppgave sikrer at leserens blikk ikke ledes mot slurv og rot. Derfor bør de formelle og visuelle aspektene ved oppgaven være eksemplarisk og uangripelig gjennomført.

 

Denne skriveveiledningen gir noen praktiske råd om hvordan du kan planlegge og gjennomføre skrivingen av masteroppgaven. Den gir forslag til retningslinjer for oppsett og henvisninger, i første rekke for at du skal kunne unngå rot og inkonsekvenser. Det finnes imidlertid ikke noen felles og enhetlig standard innenfor faget, og praksis er sterkt varierende. Det dreier seg altså her om forslag om hvordan det kan gjøres. I de fleste tilfeller er det gjort valg der du kan være enig eller uenig – og selvfølgelig kan velge din egen vei ut fra personlige preferanser, av estetiske hensyn eller andre grunner.

 

Du bør så raskt som mulig gjøre deg opp en mening om hvordan din oppgave skal ordnes og gjennomføres. Det er godt å få en god start, og planlegging og grundige forberedelser av det praktiske arbeidet kan være en av forutsetningene for at arbeidet skal gå videre uten unødig smerte. Tenk nøye igjennom hvordan du vil gi henvisninger, og bestem deg for en standard på et tidlig tidspunkt. Vær også nøye med å notere ned og bruke fullstendige referanser allerede fra første dag. Du vil spare deg selv for en masse etterarbeid og justeringer, om du koster på deg de ekstra sekundene det tar å notere hele referansen nøyaktig med en gang. Du bør altså arbeide etter «Du skal ikkje få en dag i mårrå-prinsippet». Noe av poenget med masteroppgaven er jo nettopp at du ikke starter hver dag med blanke ark.

 

Du bør ofte og regelmessig ta flere sikkerhetskopier av arbeidet ditt. Husk å oppbevare sikkerhetskopiene fysisk på andre steder enn der datamaskinen står. Forfattere som klager over 2 års tapt arbeidsinnsats når de blir frastjålet PC og sikkerhetskopier i et jafs, fortjener etter mitt skjønn ingen medlidenhet. I denne harde verden er det bare du som kan ta vare på deg selv, og det eneste som kan sikre deg mot tap av data er gode rutiner for sikkerhetskopiering. Det er videre viktig å ikke lage for store filer - en fil per kapittel eller 20-30 sider er passende. For store filer er tungvinte å håndtere for maskinen, og det oppstår lettere problemer av forskjellig art. Det er også et godt råd å ta utskrift av arbeidet ofte. Det endelige resultatet skal leses på papir, ikke på skjerm, og bør derfor rettes og skrives om med det for øye. Vær også nøye med rettskrivingen. Skrivefeil er skjemmende, selv når de helt åpenbart skyldes en enkel tastefeil. Det er mest effektivt om du lærer deg å skrive raskt og korrekt med en gang. Bruk gjerne litt tid på å lære deg touch-systemet - du skal mest sannsynlig leve med datamaskinen resten av livet, og kan like gjerne gjøre det ordentlig med en gang. Når du skal gå igjennom og rette et utkast bør du først bruke stavekontrollen i tekstbehandlingsprogrammet for å luke ut åpenbare tastefeil. Det er ikke lurt å stole på at maskinen skjønner hva som skal rettes, så du bør gjøre stavekontrollen manuelt, ikke automatisk. Det viktigste er imidlertid å lese skikkelig korrektur. Først da kan du luke ut grove feil og usammenhengende setninger, og kanskje ennå viktigere: Forbedre og trimme språket slik at du får uttrykt det du vil på en klarest mulig måte.

 

Det er ofte en fordel om du lar andre lese igjennom utkastene dine. Før du leverer kapittelutkast til veileder, kan det være nyttig å få en eller flere medstudenter til lese igjennom. En slik to-trinnsprosess gjør at veilederen din bedre kan konsentrere seg om det falige innholdet og mindre om språklige uhumskheter. Du kan også gjerne la en person du har tillit til, men som ikke har spesielle faglige kvalifikasjoner lese igjennom med sikte på å gjøre språket lesbart og forståelig for flere enn deg selv.

Av Anders Jølstad
Publisert 25. okt. 2010 14:36 - Sist endret 28. okt. 2010 09:54