Digitalisering endrer vår kollektive hukommelse

– Vårt felles minne har blitt elektroniske begivenheter, avhengige av konstant oppdatering og overføring, sier Ina Blom, professor i kunsthistorie. Det forandrer våre ideer om hva samfunn er.

© Bill Viola , Informasjon , 1973. Videotape , farge, mono lyd; 29:35 minutter. Bilde gjengitt med tillatelse fra kunstneren og Blain|Southern. Fotograf : Kira Perov.

Vi er opptatt av å bevare nåtiden for ettertiden. Arkiver, biblioteker og museer byr på millioner av dokumenter fra fortid og nåtid. Konservering og tilgjengeliggjøring er blitt en vitenskap i seg selv.

Men det er ikke lenger nok bare å merke en bok og sette den i en hylle. Store ressurser brukes på digitalisering av tekster, bilder, filmer og gjenstander. Måten vi oppbevarer minner på, har endret seg. Og denne forandringen endrer de sosiale relasjonene, ifølge Ina Blom, professor ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk.

Minner som eksisterer bare av og til

– Vi er veldig opptatt av kulturell bevaring, og vi ønsker at arkivene skal lagre minnene våre på stabile måter. Vi tenker gjerne på den kollektive hukommelsen, og dermed også på arkivene, som en beholder der fortiden bevares. Dette var en tenkemåte som ga mening når vi lagret minnene i medier som kunne vare i hundrevis av år, slik som papir. Men slik er det ikke lenger, sier Blom.

Hun viser til eletroniske og digitale teknologier som har gjort minnene våre usynlige og faktisk ikke-eksisterende når de ligger passive. Slik blir de ikke noe vi har i en boks, men heller kontaktpunkter mellom mennesker og maskiner som bare eksisterer i det øyeblikket vi aktiverer dem.

Kunstnere var tidlig ute

Sammen med en gruppe forskere fra ulike fagfelt har Blom undersøkt hvordan vi tenker om arkiver etter den raske medieutviklingen som har skjedd det siste århundret. Arkivene er ikke lenger stabile, men i bevegelse, og forskerne har lett etter tidlige uttrykk for de sosiale og kulturelle endringene dette medfører. Særlig har de konsentrert seg om tiden etter innføringen av digitale teknologier.

Professor Ina Blom, UiOIna Blom har ledet forskningsprosjektet «The Archive in Motion», som nettopp er avsluttet. (Foto: UiO)

Et av funnene de har gjort, er at kunstnere gjennom hele det 20. århundret har vært opptatt av forholdet mellom nye medieteknologier og den kollektive hukommelsen.

– For eksempel gikk videokunstnere på 1960- og 70-tallet dypt inn i de elektroniske maskineriene og utforsket hvordan disse fungerte som levende, aktive og intelligente enheter, som samarbeider med mennesker på nye måter, sier Blom.

Men formålet var ikke å lage nye, vakre bilder. I stedet var teknologien et utgangspunkt for å eksperimentere med sosiale situasjoner og andre måter å leve på.

– Vi fant at kunstnerne hadde en tidlig innsikt. Videotape ble i utgangspunktet oppfunnet for å lagre TV-bilder, men de oppdaget raskt at video var et signalmedium som ikke lagret noe som helst. De utforsket dermed en liten minnekrise som vi opplever i mye større skala i dag, sier Blom.

– De skjønte at elektroniske og digitale teknologier først og fremst interagerer med omgivelsene på en måte som retter seg mot fremtiden, heller enn fortiden. Teknologiene involverer oss i feedbackprosesser som kan skape rask sosial endring. Dette er for eksempel noe vi ser i dag med såkalte sosiale medier som mobiliserer følelser, ideer og meninger i stor skala fordi de digitale nettverkene sporer, sprer og forsterker det vi gjør og sier.

En gjensidig påvirkningsprosess

Ina Blom mener at vi har lett for å tenke på teknologier som passive redskaper for menneskene, for eksempel som beholdere for informasjon. Men den typen samspill som kunstnerne oppdaget, gjør det vanskelig å tenke på teknologier på denne måten.

– Kunstnere har ofte vært følsomme for mer avanserte aspekter ved teknologiene. Slik øynet de konsekvenser mange heller ikke i dag tenker over, sier hun.

– De var for eksempel opptatt av hva som skjer når teknologier opererer ved hjelp av ekstreme hastigheter, som menneskelig persepsjon overhodet ikke kan følge og som man også bare delvis har kontroll over. Når man tar dette med i betraktning, blir forholdet mellom teknologi og mennesker langt mer komplekst.

Hun bruker et videobilde som eksempel. Et slikt bilde er ikke stabilt, som et enkeltbilde i en film, men består av 625 linjer som skannes elektronisk 25 ganger i sekundet, til sammen 15.625 linjer per sekund. Teknologien beveger seg uendelig mye raskere enn noe øye kan se.

Blom mener at det mellom teknologi og mennesker skjer en gjensidig påvirkningsprosess. Hjernene våre utvikler teknologien, men teknologien bidrar også til å utvikle hjernene våre og en lang rekke andre aspekter ved samfunnet. Påvirkningsprosessene er komplekse.

Aner ikke konsekvensene

– Vi står overfor en teknologiutvikling som vi ikke aner konsekvensen av. Digitaliseringen av samfunnet påvirker så utrolig mange felt, alt fra økonomi til samhandling, læring, hvordan vi tenker om oss selv som kulturer, hvem vi føler fellesskap med og så videre. Alt skjer veldig raskt. Derfor har vi vært opptatt av å se litt nærmere på de tidlige stadiene i disse endringene, for å se om vi kunne lære noe av dette, sier Ina Blom og legger til:

– Vi ønsket også å utforske digitaliseringens dilemmaer. All informasjon blir mer tilgjengelig for alle, men samtidig er den mer sårbar. Filer som ikke oppgraderes jevnlig, blir raskt utilgjengelige. Dette betyr at vi må tenke på nye måter om kollektiv hukommelse og glemsel. I prosjektet har vi prøvd å bidra til en bevisstgjøring om hva vi er med på, og hva endringene vi opplever, egentlig betyr.

Av Silje Pileberg, journalist
Publisert 8. des. 2014 14:37 - Sist endret 26. jan. 2021 13:40