Tidsskriftene banet vei for ytringsfriheten

I en tid med streng sensur og aviser som ikke fikk lov til å mene, fant tidsskriftene et smutthull. Forskere har nå studert mediet som banet veien for det frie ord i Danmark og Norge.

Nær 300 ulike tidsskrifter ble utgitt i Danmark-Norge i løpet av 1700-tallet, og dette mediet var opplysningstidens viktigste publikasjonsform. Maleriet viser trykkpresse i bruk (Wikimedia Commons: "Visite à l’imprimerie" av Liégeois Léonard Defrance, 1784)

På 1700-tallet var Danmark-Norge et enevelde. Både her og i resten av Europa var det streng sensur. Men det var verken avisredaktører eller demonstrasjonstog som kjempet ytringsfrihetens sak før Grunnloven i 1814. Derimot var det tidsskriftene, ifølge ei ny bok redigert av idéhistoriker Ellen Krefting, litteraturviter Aina Nøding og historiker Mona Ringvej.

Boka Eighteenth Century Periodicals as Agents of Change. Perspectives on Northern Enlightenment er den internasjonale oppfølgeren til sakprosaboka En pokkers skrivesyge, som kom i 2014. Kapitlene i den engelske utgivelsen er skrevet av forskere fra fem land, som alle retter oppmerksomheten mot opplysningen og tidsskriftmediet nord i Europa.

– Vår forskning gir ny innsikt i hva enevelde, opplysning og offentlighet dreide seg om 1700-tallet, sier professor Ellen Krefting.

– Bare i Danmark-Norge ble det utgitt nærmere 300 ulike tidsskrifter i løpet av 1700-tallet. Disse greide å manøvrere et rom for ulike typer av tekster og ytringer, som også kunne nærme seg de farlige og forbudte politiske og religiøse temaene, sier Ellen Krefting, professor ved Institutt for filosofi, idé- og kunsthistorie og klassiske språk.  

Fikk ikke blande nyheter og meninger

Aviser på 1700-tallet hadde ofte veldig nøktern informasjon. Nyheter var politisk følsomt, og i 1701 hadde Danmark-Norge fått en ekstra sensurforordning på grunn av utbruddet av Den store nordiske krigen. Det ble da nedlagt et strengt forbud mot å blande nyheter med resonnementer.

– Dette gjorde at det ble åpnet et ganske stort rom for nettopp tidsskrifter. Så lenge de ikke blandet inn nyheter, kunne de skrive ganske mye. De spesialiserte seg på meningsstoff og ufarlige nyheter om vitenskap og litteratur.

Det første tidsskriftet i København handlet om nettopp vitenskap og litteratur og het «Nye tidender om lærde og kuriøse saker». Etter hvert skulle en lang rekke tidsskrifter komme til.

– Det var i tidsskriftene «det skjedde» på 1700-tallet. Men det er få som har studert dem. Jeg tror det er fordi de har havnet mellom flere stoler i akademia og ikke naturlig falt inn under hverken medie-, litteratur- eller historieforskningen, sier Krefting.

Spøkte med kvinner og uvitenhet

På 1740-tallet ble «spectator»-tidsskriftene viktige. Disse var inspirert av britiske tidsskrifter og observerte samfunnet på en kritisk moraliserende måte. Ofte tok de for seg det moralske forfallet, og de kunne også gjøre narr av samfunnsgrupper.

– De gjorde ofte narr av kvinner, men også av uvitenhet og av maktmisbruk. Her nærmet de seg en type samfunnskritikk som kunne være farlig. Men de gjorde det ofte i en veldig lekende form. De laget fabler, fiktive dialoger, fiktive leserbrev … For eksempel laget de en redaktørfigur som gikk rundt i samfunnet og observerte. Noen av tidsskriftene som ble utgitt i København på 1740-tallet var ganske røffe med forhold i det danske samfunnet, også med viktige grupper, som hoffet, forklarer Krefting.

Ytringsfriheten kom på dagsorden 

Skribentene var som oftest anonyme, og alt som ble skrevet måtte godkjennes av sensorer på Universitetet i København.

Én av sensorene var den dansk-norske forfatteren Ludvig Holberg, for også han var historieprofessor på universitetet. Ofte gikk tekstene flere runder mellom skribent og sensor før de kunne stå på trykk. Og noen ganger delte skribentene sine frustrasjoner med leserne.

Ludvig Holberg (1684–1754) fikk avgjørende betydning i Danmark og Norge. I opplysningstidens ånd så han det som sin oppgave å utvikle sine leseres viten og dømmekraft.

– En skribent skrev for eksempel at leserne ikke ante hvor mye han hadde måttet stryke, og at han drømte om et større rom for ytringsfrihet. Ønsket om ytringsfrihet var et gjennomgående trekk i mange tidsskrifter på 1700-tallet. Det var i dette mediet det gikk an å føre en slik debatt, sier Krefting.

Tidsskriftene eksperimenterte med ulike sjangre, de blandet ulike typer stoff og kommunikasjonsformer og var opptatt av å ha en dialog med leserne. Det var også tidsskriftene som etablerte debatt-formen.

En dansk-norsk opplysningstid

I tidsskriftene ser man at opplysningstiden ikke bare skjedde ute i Europa. Den nådde også Danmark-Norge, forteller idéhistorikeren. 

– Faktum er at ideer fra både England og Frankrike, der opplysningstenkningen sto sterkest, strømmet inn over grensene, takket være tidsskriftene. Her fikk leserne siste nytt fra forskningsfronten, de kunne lese oversatte utdrag fra viktige røster som Voltaire og Thomas Paine, og de kunne følge med på siste nytt fra den franske revolusjon.

De tre forfatterne mener at tidsskriftene må sees som viktige endringsagenter på 1700-tallet.

– Tidsskriftene spredte ikke bare opplysningsideer, men de praktiserte opplysning, og de kjempet fram et større rom for ytringer. De skapte en ny type offentlighet på 1700-tallet. Uten denne offentligheten er det vanskelig å tenke seg for eksempel det som skjedde på Eidsvoll i 1814, sier Krefting. 

Paragraf 100 i Grunnloven sikret ytringsfrihet i Norge, selv om denne friheten i starten hadde langt flere unntak enn i dag.

Eneste land med full trykkefrihet

Til tross for et strengt sensursystem og trussel om lovens strengeste straff hvis man for eksempel skrev noe kritisk om kongen eller hoffet, var det ikke mange som ble dømt.

En av de få som ble henrettet for majestetsfornærmelse i Danmark-Norge var Johann Friedrich Struensee. Historien om ham sirkulerte i tidsskrifter i hele Europa allerede på 1700-tallet. I dag kjenner mange til ham gjennom filmen «En kongelig affære».

Kun noen få ble henrettet for majestetsfornærmelser. Struensee og hans venn Brandt ble straffet med døden i København i 1772. (Foto: Nasjonalmuseet, Danmark)

Struensee var livlege for den syke kong Christian VII og den som i praksis styrte Danmark-Norge i perioden 1770-1772. Et av initiativene til Struensee var å innføre full trykkefrihet, og dermed ble Danmark-Norge eneste land i Europa med full trykkefrihet i en kort periode. Dette gjør Danmark-Norges tidsskrifter interessante også for utenlandske forskere, forteller Krefting. For hva skjer egentlig når alle meninger får slippe løs? 

– Det gikk ikke lenge før det strømmet ut de rareste ting. Det kom mange ærekrenkende tekster, og mye av det handlet etter hvert også om Struensee selv. Allerede året etter at han innførte full ytringsfrihet måtte han gjøre innstramminger. Det ble innført et krav om at skribenter måtte undertegne med navn, sier Krefting.

Hun trekker parallellen til dagens sosiale medier, der redaksjoner har diskutert hvor vidt debattanter skal få være anonyme.   

– Struensee skjønte ganske raskt at det ikke gikk å ha full ytringsfrihet hvis ingen måtte stå ansvarlig for egne meninger, sier Ellen Krefting.   

Av Silje Pileberg
Publisert 7. jan. 2016 13:48 - Sist endret 15. des. 2020 14:05