Lykkens politikk (avsluttet)

Claude-Adrien Helvetius var 1700-tallets kanskje mest berømte og omdiskuterte filosof. Hans bok De l'esprit (Om ånden) fra 1758 gjorde regelrett skandale da den kom og ble fordømt av de fleste offentlige instanser, for eksempel av erkebiskopen i Paris, paven, parlamentet og Universitetet Sorbonne.

Portrett av Claude-Adrien Helvétius,
Michel van Loo, 1700-tallet.
Kilde: Wikimedia Commons

Om prosjektet

I dag er Helvetius nærmest glemt, blant annet fordi han aldri fikk noen plass i filosofenes kanon. Med unntak av Espen Schaannings egne artikler, finnes det ikke en eneste tekst på norsk som er viet Helvetius. Ikke engang i de utallige norske filosofihistoriene har man funnet det for godt å vie et eget kapittel til ham.

Prosjektet går ut på å redegjøre for Helvetius’ filosofi og plassere den i 1700-tallets pågående debatter. I særdeleshet skal det undersøkes hvordan hans syn på mennesket henger sammen med hans syn på lovgivning og straff.

Å maksimere sin lykke

Kort fortalt reduserer Helvetius all erkjennelse og moral til å være uttrykk for den fysiske følsomheten. Alle mennesker søker å maksimere sin lykke, dvs. å oppnå mest mulig lyst og minst mulig ulyst. Hva vi anser for å være sant om verden eller riktig å gjøre vil uvilkårlig bestemmes av dette. Lovgiverne må derfor ta utgangspunkt i hvordan menneskene er, ikke hvordan de burde være. Gjennom belønning og straff må de tvinge menneskenes egeninteresse til å bidra til fellesskapet.

Vår egen strafferett følger langt på vei den samme tankegang uten å reflektere over det menneskesyn som ligger til grunn. Men mens vi i dag i stor grad forsøker å styre menneskenes atferd gjennom straff, var Helvetius mer opptatt av å benytte belønning.

 

Publisert 18. apr. 2010 15:23 - Sist endret 11. mars 2013 11:07