Antikken

Silanion, detalj fra bronsemaske, Archaeological Museum of Piraeus (Athens). Foto: Giovanni Dall'Orto.
Antikken er et samlebegrep for flere, svært forskjellige kultur- og samfunnsformer. Den brukes om alt det som ligger mellom de homeriske diktene (ca. 700 f.Kr.) og Vest-Romerrikets undergang (ca. 500 e.Kr.). Av og til defineres ordet slik at det også inkluderer andre middelhavsfolks kultur, for eksempel egypternes.
Lenge ble antikkens kultur regnet som forbilledlig både for billedkunst, litteratur, rettstenkning, retorikk, filosofi og politikk i Vesten. Derfor overså man gjerne forskjellene mellom den greske bystatens lokale kultur, den brede, hellenistiske felleskulturen etter Alexander den Store, Romerrikets tradisjoner fra republikk til keiserdømme og den første kristendommens og de såkalte ”kirkefedrenes” bidrag til tankehistorien.
Grovt sett kan man si at grekerne bidro med kunsten og vitenskapen; romerne bidro med krigsteknologi, organisering og administrasjon; de kristne bidro med en ny sosialpraksis overfor slaver og vergeløse og med en ny personlighetskultur.
Studiet av antikken deles ofte alt etter de språkene som ble brukt, og man taler om den greske og den latinske antikken. Men også de to språkene forandrer seg i tidens løp og lever side om side til forskjellige bruk i den romerske keisertiden. Kristendommens opprinnelige språk var det hellenistiske, greske fellesspråket. Først ca. 390 e.Kr. forelå det en fullstendig latinsk bibeloversettelse. ”Antikken” er derfor ikke en teknisk term i historiefagene, like lite som ”middelalderen” er det. Betegnelsen brukes som regel bare i foreløpige og antydende tidsavgrensninger som for eksempel i boktitler eller overskrifter.
Forskningsprosjekter
- Barndom i antikken og tidlig kristendom
- Dåp hos Augustin
- Estetisk teori
- Horats (A New Horace)
- Papyrustekster fra Universitetsbibliotekets samling
- The Oslo Happiness Project
- Thomas' barndomsevangelium