Helt gresk!

Som del av semesterstartsopplegget fremførte en gruppe entusiastiske studenter og lærere fra klassisk seksjon den første tredjedelen av Aristofanes komedie Froskene på gammelgresk i kantinen i Georg Morgenstiernes hus. En sær greie for spesielt interesserte? Kanskje litt, men samtidig utrolig tankevekkende og  - viktigst - det var faktisk morsomt.

Dionysos (Federico Aurora) og Kharon (Tor Ivar Østmoe) med kor av kvekkende frosker.

Mens andre land har hatt en tradisjon for fremføring av antikke dramaer i original, mest kjent er kanskje The Cambridge Greek Play som går tilbake til 1882, har Norge ikke hatt det så vidt meg bekjent. I anledning Robert Emil Berges fortsatt relativt ferske oversettelse av Froskene i Kanon- serien fra Gyldendal (2016), fikk en gruppe studenter og ansatte med Berge i spissen den ideen at det kunne være artig å fremføre en scene derfra på Klassisk forbunds seminar om oversettelse i desember. Gitt at Berge, som hadde avlagt mastereksamen i gresk ved UiO og nå er doktorgradsstudent ved NTNU, også har en betydelig parallell karriere som teaterinstruktør lot dette seg realisere. Den lille forestillingen på Litteraturhuset var en sånn suksess at gruppen bestemte seg for å arbeide videre med komedien. Målet er med tid og stunder å presentere hele, men foreløpig har gruppen øvd inn den første fjerdedelen som da også var det de presenterte i velkomstuken for nye studenter ved Universitetet i Oslo.

Froskene i Georg Morgenstiernes hus

Komedien Froskene av Aristofanes ble opprinnelig fremført på Lenaia-festivalen i 405 f.Kr.  I stykket er Dionysos deprimert over tragediediktningens tilstand i Athen og planlegger derfor å dra ned til Underverden for å hente tilbake sin favoritt tragediedikter, Evripides, som hadde dødd året før. (Å klage over kvaliteteten på samtidslitteraturen er altså ikke noe nytt). Dette utvikler seg til en episk reise med diverse komplikasjoner under veis. Her spiller Aristofanes på mange strenger og publikum får servert et skjevt blikk på litteraturkritikk og praktisk politikk i skjønn forening.  Et av høydepunktene i stykket er scenen der Dionysos (forkledd som Herakles) må krysse en innsjø for å komme over til underverdenen. Fergemannen Kharon får Dionysos til å ro og et kor av frosker oppmuntrer dem på ferden (slaven Xanthias må løpe rundt, men kommer selvsagt først frem).  Scenen er svært rytmisk ettersom koret i tillegg til å illudere kvekkende frosker (i følge Kenneth Dovers kommentar ligner lyden mest på arten rana ridibunda) også agerer som cox. Den har dermed karakter av en musikal og mange moderne fremføringer har utstyrt den med en egen melodi og til dels avansert koreografi (lenke Cambridge).

I hovedrollene glimret fagreferent for gresk og latin på UB i Oslo, Federico Aurora (Dionysos), greskstudenten Anton Bremseth(Herakles), postdoc og studiekonsulent Tor Ivar Østmoe (Kharon) og latinstipendiat Halfdan Baadsvik ved UiO gjorde en heroisk innsats der han løp rundt hele salen som slaven Xanthias. Koret som rommet alt fra studenter til emeriti kvekket seg frem med såpebobler og artig koreografi. Scenografi og kostymer var enkle, men svær effektive. Spesielt interessant var det å oppleve at alle i god antikk ånd hadde masker.

Antikken som fremmed

Gruppen hadde øvd seg på Blindern gjennom hele høstsemesteret. Undertegnede var med på første øvelse, men måtte raskt kaste inn håndkleet, for dette krevde mye øving. Selv om akkurat «refrenget» BREKEKEKEX KOAX KOAX gikk bra (selv min femåring kan det nå), så var resten svært utfordrende. Samtidig ga det et helt nytt perspektiv på teksten. Ikke bare måtte man tenke gjennom stykket som fremført drama, men forholde seg til rytme og uttale helt praktisk og ikke bare teoretisk. Og så skulle man ha et uttrykk i tillegg. Ja, her måtte man virkelig forstå hvert ord skulle man kunne fremføre det med noen troverdighet og innlevelse som kunne bære på en scene. Det er ikke for ingen ting at f.eks. Cambridge Greek Play og University College London’s Ancient Drama delvis er en del av undervisningsopplegget.  I tillegg kom memorering, selvsagt. Det er ikke så ofte man lærer ting utenat i dag. Og så skulle det jo også beveges. De som satt i etasjen under lurte på hva all trampingen var på onsdager rundt lunsjtid.

I velkomstuken så jeg det hele imidlertid kun fra publikums perspektiv. Også det var berikende. For det første, bidro  fremføringen, til å minne publikum om at de antikke tekstene er så mye mer enn tegn på papir. De bør høres. Det er ikke for ingen ting at den greske taleren Demosthenes etter sigende skal ha sagt at det viktigste for en taler er «fremføringen, fremføringen, fremføringen». Og det gjelder ikke bare for i utgangspunktet performative tekster som taler og drama. Også poesien var skrevet for opplesning og fremføring- til dels også med musikkakkopagnementfikk fremføringen på en genial måte frem det fremmede ved gresken.

For det andre, fikk forestillingen virkelig frem antikkens annerledeshet. For meg - og mange med meg - ligger noe av antikkens appell i kombinasjonen av det kjente og totalt fremmede. Selv om det var nokså enkelt å forstå froskespråket – det  reiser relativt godt både i tid og rom, var resten vanskelig å få med seg sånn i farten til tross for både god diksjon og innlevelse. Publikum fikk heldigvis Berges oversettelse på «supertitler» (styrt av vår gresklektor Pål Gilbert).  Berge har for øvrig oversatt det berømte «refrenget» BREKEKEKEX KOAX KOAX med «kvekketi-kvekk og kvakk og kvakk». I motsetning til moderne oppsetninger av Aristofanes som ofte er ute etter å gjøre det hele samtidig og mindre fremmed – ja, selvden greske  Cambridge –oppsetningen i 2013 hadde bl.a. med referanser til Englands nåværende utenriksminister Boris Johnson i sin fremføring, var denne oppsetningen blottet for den typen anakronismer. Selvsagt var det ikke som i antikken i første etasje i Georg Morgenstiernes hus, men forestillingen fikk definitivt frem antikkens fremmedhet.

Den vesle forestillingen vakte stor åtgaum og gruppen jobber videre. De ser for seg en fremføring av hele komedien om to år – og kanskje noen smakebitsfremføringer under veis. Her er det bare å glede seg. I mellomtiden kan man kose seg med en filmversjon av forestillingen i august. BREKEKEKEX KOAX KOAX!

***

For interesserte er det mye artig man kan fordype seg i ved å kikke på nettsiden til The Cambridge Greek Play. Også The Oxford Archive of Performance of Greek and Roman Drama (en svært god nettressurs som anbefales på det varmeste) har en god oversiktsartikkel om skole- og universitetsproduksjoner på originalspråket.

Og helt til slutt: Et eksempel på ekstrem aktualisering av Aristofanes' komedie Lysistrata, stykket der de greske kvinnene okkuperer Akropolis og nekter sine men sex inntil de har sluttet fred med hverandre og dermed avsluttet Pelopponeskrigen.

 

 

 
 

 

 

Emneord: komedie, Aristofanes
Publisert 29. aug. 2017 12:38 - Sist endret 9. okt. 2017 15:12
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere