Catilinaria IV: Imperium på scenen

Robert Harris bestselgende Cicero-trilogi har blitt til seks teaterstykker fordelt på to forestillinger. Første trippelforestilling bruker Catilina som omdreiningspunkt og har fått navnet Conspirator.

Royal Shakespeare Company´s oppsetning av Robert Harris´romantrilogi om Cicero er mulig å få med seg frem til 8. september. Illustrasjon: Webversjonen av teaterplakaten.

Robert Harris´ trilogi om Cicero, en fiktiv biografi ført i pennen av Ciceros sekretær Tiro, har gått sin seiersgang rundt verden. Høsten 2017 ble denne overført til scenen og spilt som avslutningen på  Royal Shakespeare Company´s “Roman season” på The Swan theatre i Stratford-upon-Avon. De som trodde at de hadde gått glipp av det har imidlertid nå en ny sjanse: Stykket er satt opp på The Gielgud theatre i London og går frem til  8. September.

(Dette blogginnlegget er del av en serie om mitt pågående prosjekt om den romerske rebellen Catilina. For mer bakgrunn om Catilina og prosjektet , se Catilinaria I eller den engelske prosjektpresentasjonen på bloggen til The Institute of Classical Studies.)

Fra roman til scene

Romantrilogien er gjort om til seks dramaer fordelt på to forestillinger av Mike Poulton under tittelen Imperium. The Cicero plays. Til sammen er dette hele 7 timer teater. Er man riktig ivrig kan man faktisk se begge forestillingene på en lørdag. 

Poulton har konsentrert seg om Ciceros “kamper” mot sine forskjellige motstandere: Catilina, Clodius, Marcus Antonius og Caesar. Og Cicero viser både sine styrker og svakheter gjennom disse kampene. De tre første skuespillene har fått tittelen Conspirator, mens de tre siste heter Dictator. Den første delen dreier seg følgelig mest om Catilina og Ciceros forsøk på å bevare republikken, mens den andre tar for seg Caesars samling av makten og republikkens slutt.  Skjønt Caesar fremtrer mer og mer som Ciceros egentlige hovedmotstander også i den første delen. 

Noe av det beste med Robert Harris´trilogi er hans sans for det politiske. Romantrilogien er på mange måter en politisk thriller. Harris er interessert i det politiske maktspillet. Harris har da også bakgrunn som politisk journalist og rådgiver for New Labour. Catilina-bindet, Lustrum, er sogar dedikert til Labour-politikeren Peter Mandelson.  Men romanene er langt fra versjoner av britisk politikk i toga.  I et intervju I programheftet uttaler da også Harris at hovedmotivasjonen for å skrive om Roma var å finne “a way of writing about politics that was universalised”. At det politiske maktspillet er helt sentralt også i dramaversjonen fremkommer tydlig i den overordnede tittelen: imperium(makt).  Og det er også de generelle politiske betraktningene som virker som de treffer publikum i salen.

Dette politiske spillet kommer i kildene særlig frem i taler – være seg politiske taler eller rettstaler - som jo er performative tekster. Shakespeares romerdramaer er likeledes ikke minst berømte for sine taler (tenk på “Friends, Romans, Countrymen”). I del I er det nettopp i de litt lengre talepartiene stykket fungerer spesielt godt. I forlengelsen av en Shakespeare season kunne man kanskje forventet flere lengre talepartier. Jeg synes nok at en del av beskjæringen av romanene gikk på bekostning av det ganske subtile og kompliserte politiske spillet og under fremføringen ble det litt mye hyl og skrik fremfor ordduell. Men det har kanskje mer med fremføringen enn dramatiseringen å gjøre (dramaversjonen er forøvrig utgitt som egen bok). 

 

Joe Dixon som Catilina i Royal Shakespeare Companys oppsetning av Imperium. The Cicero Plays høsten 2017. En av de få gangene han faktisk opptrer litt sivilisert. Illustrasjon hentet på teaterets nettsider.

 

Catilina som omdreiningspunkt

Jeg var selvsagt aller mest opptatt av fremstillingen av Catilina da jeg så stykket. Plottet er strammet betydelig inn i forhold til romantrilogien og Catilinas konspirasjon har fått en prominent plass som det dramatiske omdreiningspunktet i hele del 1 som jo også har fått tittelen Conspirator (hvis man kom til stykket uten forkunnskaper kunne man jo ut fra tittelen nesten trodd at konspiratøren var hovedpersonen eller at det var Cicero som var konspiratør).

Neten hele første bok om Ciceros vei til makten er strøket. Stykket åpner med at man finner liket til det som angivelig var menneskeofferet brukt i Catilinas ed (særlig utbrodert i de senere kildene) natten før Ciceros inaugurasjon som consul og hans vei dit fortelles kun I enkelte tilbakeblikk av sekretæren Tiro. Som i romanen opptrer Tiro som forteller og gir publikum nyttig bakgrunn og står for overgangene. I det første stykket bygger konflikten seg opp. I det andre stykket topper den seg opp med Catilinas valgnederlag og Ciceros tale mot ham i senatet. Og på slutten er det Catilinas hode som bringes til Cicero  (ikke belagt i kildene, men ikke helt usannsynlig jf. Pompeius´skjebne). I del tre, er det igjen en rituell foranledning, denne gang Clodius´skjending av Bona dea-festivalen. Når Cicero nekter å forsvare ham, får han en fiende for livet og Clodius bruker den ukonstitusjonelle henrettelsen av konspiratørene for å få sendt Cicero i eksil. Hele del I avsluttes med et fantastisk tablå der Clodius og hans mobb roper ut «Welcome to Rome!». Snarere enn fortellingen om Ciceros «finest hour», blir Catilinaaffæren her begynnelsen på slutten i en slags «rise and fall»-modell.

Fremstillingen av Cicero er, som i romanen, svært god og fremføringen er en imponerende skuespillerprestasjon av Richard McCabe. Han kommer frem med både styrker og svakheter, men man ender opp med en viss sympati for denne noe pompøse og selvopptatte politikeren som til slutt spilles utover sidelinjen. Men selv om Cicero fremstilles relativt nyansert og i Catilinaaffæren i følge Poulton/Harris ikke bare spiller med rene kort – noen av bevisene viser seg i denne versjonen å være fabrikert – er Catilina fremstilt som en sjablongmessig skurk. For meg blir det vanskelig å se hvordan han faktisk kunne få folk med seg – noe han jo fikk. Det er lite å se av de kvalitetene som kildene faktisk tilskriver ham (Cicero, Pro Caelio12 og Sallust 5). Hans taler blir røft ropt ut og han går raskt over i håndgemeng. Sallust skriver imidlertid at han hadde mer enn nok av veltalenhet – det var klokskap han manglet (satis eloquentiae, sapientiae parum). Catilinas mer sofistikerte bakgrunn som nobel blir definitivt ikke gjort noe vesen av. Han fremstår mer som en brutal brøleape. 

Sammenlignet med de øvrige teaterstykkene om Catilina der det ofte gjøres mye ut av kvinnerollene, er kvinnerollene i Harris/Poultons versjon forbausende beskjedne. For oss er det nærliggende å tenke på Ibsens Catilina, der Aurelia og vestalinnen Furia spiller en svært fremtredende rolle, men allerede i den tidlige teatertradisjonen er det flere større kvinneroller skrevet inn. Curius´elskerinne Furia som hos Sallust er den som går til Cicero, er hos Harris/Poultry blitt en nervøs og underdanig slavinne ved navn Camilla. Clodius´søster Clodia blir fremstilt som en sexgal “babe” totalt uinteressert i politikk – i sterk motsetning til hvordan hun opptrer hos Steven Saylor i togakrim´en The Venus Throw– og hvordan hun er en aktør som er viktig å sverte for Cicero i hans forsvar av Caelius (jf. talen Pro Caelio). 

Fremmed (til venstre): Ciceros inaugurasjon med Vestalinner og pontifex maximus (ikke Caesar enda). 
Moderne (til høyre): Pompeius a la Trump. Her skuespilleren Christopher Saul. 
Begge illustrasjoner hentet fra teaterets nettsider.

Fremmed og moderne

Scenografien er sober og legger vekt på romersk murstein og mosaikk. Dette er åpenbart før Augustus etterlot seg en by av marmor. Paletten kan minne litt om Fellini eller TV-serien Rome – her går det i rødt og purpursjatteringer. Karakterene har en slags generiske eksotiske kostymer i duse farger og når de er i senatet markeres det ved enkle små ekstra hvite skjerf. I det hele tatt er det noen fantastisk vakre tablåer og en slags diskret tidløs fremmedhet over det hele. Vestalinnene er aldeles nydelige og når Caesar opptrer som pontifex maximus er han nesten som en pave. 

Da Harris´romaner kom ut lette journalister og anmeldere etter samtidige paralleller, men nokså forgjeves utover det mer generiske. Det mest spesifikke man den gang pekte på var Pompeius’ kamp for ekstraordinær makt for å få bukt med sjørøverne som kunne sees som en parallell til tiden etter 11/9. Panikk for piratene og argumentasjon langs linjen ”er du ikke med oss er du mot oss” blir et viktig ledd i samlingen av makt på færre hender, et avvik fra normale lover og et skritt i retning republikkens fall. Det er faktisk karakteren Pompeius som også i teaterversjonen minner oss om vår egen tid. Denne gangen er det imidlertid ikke bare et hint. Han er utstyrt med en usannsynlig hårfasong og Ciceros replikk i det Pompeius heroisk vender hjem fra østen, er «For the love of the gods, Tiro, don´t laugh at the hair». Og litt senere sier han om Pompeius: «I doubt he could do much damage. He has all those qualities which I value most in political opponents – no imagination, no intellect, no cunning, no oratorical skills. I wonder who he´ll choose as his running mate? His hairdresser perhaps? Or maybe just hair?»  I motsetning til den mer prinsipielle og historisk forankrede parallellen om ekstraordinære fullmakter i en krisesituasjon i romanen, er parallellen til Trump overtydelig, uhistorisk og rett og slett dårlig smak. Jeg tenkte at dette kanskje var noe skuespillerne hadde lagt inn nå (skriver dette rett etter Trumps møte med Nord Koreas leder), men den gang ei: Begge replikkene fant jeg i manus. Heldigvis er det lite av slike feiltrinn i resten av stykket og fremstillingen av Cicero er vel verdt det i deg selv. Jeg har i alle fall bestilt billett til del II. 

 

 

Emneord: Catilina, teater, resepsjon
Publisert 20. juni 2018 12:46 - Sist endret 3. juli 2018 17:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere