Cato i NATO

Det latinske mottoet animus in consulendo liber  pryder bakveggen i NATOs hovedkvarter. Dette stammer fra den romerske historikeren Sallusts Krigen mot Catilina, nærmere bestemt en tale han lar Cato holde i senatet. Egil Kraggerud oversetter dette med «i drøftelser et fritt sinn». Det er ingen tvil om at dette er et verdig motto i disse bestikkelsestider – kanskje Europarådet også burde annektere det?  Men hva var den opprinnelige konteksten? Og hvordan havnet Sallusts Cato på veggen? Og betyr det noe at det er Sallusts ord som er på veggen?

NATOS hovedkvarter i Brussel.

Hele denne høsten har jeg lest Sallusts versjon av den såkalte catilinariske sammensvergelse med studentene på emnet LAT2403 Romersk historieskrivere.  Et verk som for øvrig er oversatt av Egil Kraggerud i hans bok Ibsen & Catilina . Dette er fortellingen om en av de mest dramatiske og veldokumenterte episodene i romersk historie: Catilinas angivelige forsøk på statskupp i 63 f.Kr. under Ciceros konsulat. Skjønt hovedvekten av kildene er svært partiske, dvs. de består bl.a. av Ciceros fire glitrende taler mot Catilina. For Cicero er dette hans største bragd og han lar sjelden en anledning gå fra seg til å nevne sin redning av staten. Seneca d.y. skriver i Om livets korthet (De brevitate vitae 5.1) at Cicero  rost sitt konsulat «ikke uten grunn, men uten stans» (non sine causa, sed sine fine). Sallust gir imidlertid Cicero og hans taler en noe mindre rolle i sitt verk – om det var av politiske årsaker eller fordi de var så kjent skal jeg la ligge her.  Sallust er imidlertid ikke fri for å gjengi taler slik skikken er i antikk historieskrivning, men lar derimot flere andre slippe til. For det første lar han antagonisten Catilina slippe til med to retorisk velformede taler (kap. 20 og 58). For det andre fremstiller han både Cato og Caesars taler i senatet i forbindelse med konspiratørenes straff (kap.52 og 53).  Og det var da vi leste Catos tale og kom til formuleringen animus in consulendo liber at en av studentene bemerket at han hadde sett akkurat denne passasjen på Dagsrevyen kvelden før.

Et kjapt Google-søk i pausen avslørte at dette var NATOs motto og at det pryder veggen i hovedforsamlingen (se bilde)og hadde vært et yndet poeng i taler fra mang en NATO-topp (tror ikke Jens Stoltenberg har brukt det enda, men det kan jo komme nå som han har fått fornyet sin periode). På forelesningen satt vi imidlertid igjen med masse spørsmål: Hvordan kan det ha seg at NATO har valgt dette mottoet? Og hva betyr det egentlig? Betyr den opprinnelige konteksten noe for forståelsen? Betyr denne nye bruken noe for vår forståelse av Catos tale?  Mange av disse spørsmålene er typiske når man ser på bruken av latinske mottoer, som jo oftest blir presentert helt uten noen kontekst – ja, det er i grunnen deres natur: de skal fungere som bevingede ord som – hvis man skal fortsette i metaforen – kan fly i løse luften uten å vite noe om historie eller kultur.

 

Mottoet i Catos tale

Sallust lar som nevnt både Caesar og Cato holde taler i sitt verk. Disse ble holdt i senatet etter at konspiratørene som var igjen i Roma var tatt til fange. Spørsmålet som var oppe til debatt var hva man skulle gjøre med disse? Cicero hadde riktignok et unntakstilstandsvetak i ryggen, men straff av romerske borgere var likevel et sårt punkt. Skulle de dømmes til døden slik Silanus foreslo eller få livsvarig opphold i forvaring slik Caesar tar til orde for? Forsamlingen vakler, men etter Catos tale stemmer de for dødsstraff – noe som senere blir holdt mot Cicero av hans fiender (og ble årsak til at han blir sendt i eksil).

Cato den yngre (95 BC-49)  - av og til kjent som Cato Uticensis ettersom han tok sitt eget liv som en god stoiker i Utica etter å ha tapt for Caesar ved Thapsus – er kjent som en konservativ talsmann i den romerske senrepublikk. Sallust lar ham selv komme inn på i sin tale at han nok hadde ikke få fiender pga. sin moralske konservatisme. Catos tale er et svar til Caesar og et argument for dødsstraff.  Som ledd i talen kommer han med en forklaring på hvorfor Romerriket har blitt så stort. Dette skyldes ikke våpen eller ressurser (da hadde jo Roma vært i mye bedre stand i samtiden i følge Cato: «Hvis det hadde vært slik ville vi jo hatt en stat som var aldeles storartet». Nei, det skyldes i følge Cato: «hjemme flid, ute et rettferdig styre og i drøftelser et fritt sinn som ikke lå under for synd og begjær» (domi industria, foris iustum imperium, animus in consulendo liber, neque  delicto neque lubidini obnoxius). Sitatet er altså en del av Catos forklaring på romerrikets vekst. Det kan jo evt. gi vann på mølla til folk som mener NATO har en drøm om å være imperiebygger, men mer om det senere.

På NATOs nettside skriver de at det er vanskelig å finne en adekvat oversettelse. De mener at det nærmeste kanskje er den franske oversettelsen, l’esprit libre dans la consultation. Et spesielt vanskelig punkt er oversettelsen av animus som jo har utallige betydninger på latin og betyr sjel. Både Egil Kraggerud og den tidligere Sallustoversetteren Trygve Width  bruker «sinn» på norsk. På engelsk brukes ofte «mind» og man har prøvd seg med mer og mindre kryptiske versjoner: «A mind unfettered in deliberation» som Wikipedia oppgir og  «in counsel an independent spirit» slik det er gjengitt på NATOs sider.

Veien til NATO

Hvordan havnet så dette sitatet – klippet ut av sin sammenheng  - på veggen i NATOs møterom 16? Historien fortelles på NATOs nettside. Det var den belgiske ambassadøren André de Staerke som  ble bedt av NATOs andre generalsekreter, Paul Henry Spaak, å finne et latinsk motto i forbindelse med flyttingen av NATOs hovedkvarter til Porte Dauphine i 1959. Han gjenforteller episoden i sin avskjedstale i 1976, og den er verdt å sitere fra (deler av den blir da også behørig sitert på NATOs side og hele talen ligger også der) :

Many years ago, when the Headquarters of the Alliance was transferred to Porte Dauphine in Paris, Mr. Paul-Henri Spaak – who was then Secretary General – asked me to give him in Latin - that fine Latin prose that carries out wisdom within it - a maxim reflecting in a few words the collective aim of the Atlantic Alliance and the independence of its members. In my studious childhood I had been through San Gimignano. Amid that unbelievable landscape of rival towers, I saw a striking sentence in the Palazzo de Podestà. It was engraved  on the seatback of the man who presided over the destinies of the city:Animus in consulendo liber”: Man’s mind ”  ranges unrestrained in counsel”. Mr. Spaak adopted the maxim. For a long time it adorned the conference area in the Porte Dauphine building. Then you took it up, Mr. Chairman, and placed it where it really belongs: here in Brussels in the North Atlantic Council’s main conference chamber. The mind ranges unrestrained in counsel. This is at once the ultimate resource and goal of this free ranging alliance which we formed to safeguard our future. (s.17-18)

Historien er nokså typisk for slike mottoer. For det første røper den noe om latinens status (utover at man kan uttrykke seg kortere enn på de fleste moderne språk). For det andre viser den at ingen brød seg noe om den opprinnelige konteksten.  Ja, mottoet var ikke hentet fra originalen, men fra en tradisjon.

Jeg har dessverre ikke funnet noe bilde av denne stolen eller tribunen fra San Gimignano. Selve palasset er fra 1290. Kanskje noen lesere kan spore opp resten av historien? Fortellingen om NATOs motto har imidlertid enda et kapittel. Universitetet som overtok lokalene til NATO da de flyttet til Brussel, Paris IX Dauphine, lot ikke bare mottoet bli stående i bygningen, men gjorde det til sitt eget motto.

 

Cato i NATO

For en som har lest Sallust en hel høst er det på en måte skuffende at konteksten er glemt. For dem som gjenkjenner sitatet og husker konteksten gir det imidlertid sitatet og dets plassering en ekstra dimensjon og mye å tenke på, selv om disse deimensjonene antageligvis ikke var intendert. Når man snakker om resepsjon er imidlertid intensjonen kun en del av historien. For de som kjenner Catos tale og hva han argumenterer for kan man lett få assosiasjoner til drastiske virkemidler. På den annen side er Catos hovedpoeng i talen – et poeng han for så vidt har hentet i et forord i en tale av Demosthenes – at det ikke dreier seg om straff, men om forsvar mot ytterligere angrep. Svært passende for en forsvarspakt, skulle man tro.  For en som kjenner den umiddelbare konteksten i talen kan man videre raskt begynne å se paralleller mellom NATOs ambisjoner og det romerske imperium. For de som kjenner Catos omdømme, vil man kanskje kunne gjøre et poeng ut av organisasjonens potensielle konservatisme og moralske ryggrad. Cato den yngre var som nevnt kjent for sin konservatisme. De som så TV serien Rome vil umiddelbart huske ham dersom jeg nevner at han var mannen i svart (et personlig statement mot tidens gull og glitter og et trekk som var hentet fra beskrivelsen av ham hos Plutark).

Men la meg avslutte mindre politisk. At sitatet er hentet nettopp fra en tale passer selvsagt svært godt i et møterom. Dette er ikke minst en retorisk arena. Som generalsekretær Joseph Luns gjorde et poeng av i sin avskjedstale nettopp til den belgiske ambassadøren  ble de første diplomater kalt talere (på engelsk «orators» ) og de Staerke blir fremhevet nettopp for sin «eloquence» (eloquentia, "veltalenhet"): Som han sier «the eloquence of your style was matched only by the depth of your erudition».  Sitatet har da også fått et videre liv i flere NATO-taler. Så gjenstår det å se hvordan Stoltenbergs retorikk vil prege dette rommet i de neste årene og hvordan utsendingene lever opp til Catos ord.

Emneord: bevingede ord, latinske mottoer, resepsjonshistorie, Sallust, historieskriving
Publisert 14. des. 2017 12:58 - Sist endret 14. des. 2017 15:10
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere