Klassisk Dylan

Noen lot seg kanskje overraske over at Dylan fremhevet Odysseen som viktig for sine sangtekster i sitt Nobelforedrag.  Antikkforskere lot seg nok ikke overraske over at en antikk tekst fikk stor plass, men ville kanskje tenkt at han heller ville ha trukket frem f.eks. Ovid.

Under overskriften «Dette var da stusselig, Dylan» uttrykker Aftenpostens kommentator, Robert Hoftun Gjestad, sin skuffelse over  Bob Dylans Nobelforedrag, 7. juni.  Gjestad finner bl.a.  Dylans fremheving  av tre betydningsfulle bøker et «Ikke akkurat spennende valg». Klassikere vil ikke bli overrasket over at et antikt verk får en fremtredende posisjon som et av disse tre, men vil kanskje stusse over at valget falt på Homer og ikke Ovid. For ser man til forskningen på Dylan og antikken – både her hjemme og ute, er det latinsk poesi og særlig den romerske dikteren Ovid som ofte står i sentrum .

Dylan og antikkforskningen

Det finnes faktisk en ganske rikholdig forskning på Dylans forhold til antikken. Bob Dylan er til og med et eget oppslagsord i  Wiley/Blackwells Vergilleksikon.  Mye av denne er sentrert  rundt Harvard professor Richard Thomas, som ikke bare har publisert  vitenskapelige artikler om Dylan og latt seg intervjue om Dylan, men også har et eget kurs om Dylan og antikken.  Richard Thomas er professor i latin og har særlig holdt på med augusteisk poesi. Og det er da også denne han finner kreativt resirkulert hos Bob Dylan.

Også i Norge har Amund Børdahl fra Universitetet i Bergen levert et viktig bidrag i tidsskriftet Agora – og da nettopp med fokus på Ovid og særlig hans eksildiktning. Børdahls artikkel er slik jeg ser det et godt eksempel på hvordan et studium av bruk av antikke tekster beriker den generelle analysen av et moderne verk samtidig som den også får leseren til å ønske å lese det antikke verket på nytt. Børdahl konkluderer sin grundige  analyse av bruken av Ovids eksildiktning i Modern Times med å hevde at «å høre Dylans røst i Ovids langtrukne klage er å høre tordenen i fjellet påden andre siden av havet.»  Her smelter de to stemmene sammen.

I tillegg til analyser av Dylans bruk av antikke tekster, har antikkforskeres fokus på Dylan også bidratt til refleksjoner rundt generelle tematikker som gjelder både antikke og moderne forhold. Det gjelder både intertekstualitet og forholdet mellom musikk og poesi. Særlig den augusteiske poesien er full av forskjellige former for kreativ gjenbruk av andre tekster. Leser man en kommentar til vergil av Horats, gjerne av Richard Thomas, er de fulle av påpekninger av paralleller hos andre diktere.  Mens Dylan har blitt anklaget for plagiat, ville ingen ha funnet på å si noe sånt om de augusteiske dikterne. Et blikk på Dylan og hans bruk av antikke tekster stiller spørsmål ved begrep som originalitet og intensjonalitet. Og å se på diskusjonene rundt Dylan i lys av antikk praksis kan også være opplysende  disse plagiattider. Noe som nettopp ble gjort av en klassisk filolog iu tidsskriftet Arion under tittelen "Achilles in the alleyway".  

 

Den antikke lyrikkens musikalske dimensjon

Et blikk på Dylan som singer-songwriter minner oss også på et viktig aspekt ved antikk poesi: Den var jo sunget eller fremført til forskjellig akkopagnement (lyrikk sikter simpelthen til at teksten ble fremført til lyre). Dette musiske eller performative elementet kommer ofte i bakgrunnen når det er kun tekster som er bevart. Dylan er selv inne på det performative både i sin takketale og Nobelforedraget. Når han reflekterer over forholdet mellom litteratur og sang (et skille grekerne ikke hadde på samme måte som oss), insisterer han på at sangtekster må synges. Det høres kanskje banalt ut, men da jeg studerte latin i England leste vi ikke en gang antikk poesi høyt.

De arkaiske dikterne Sapfo og Alkaios med nettopp lyrer.Vase ca. 470 BC, Staatliche Antikensammlungen.

Ikke alle klassikere er like fjetret over Dylans antikkbruk. Jeg kom nylig over en artikkel på mitt nye favorittnettsted Eidolon som hevder at en del av antikkforskerne har latt seg forføre og at det ikke er noe å juble over når Dylan gjør banale feil i enkelte referanser (som da andre mener er subtile tolkninger). Dylan får imidlertid alt riktig når han ender  sitt nobelforedrag med å sitere åpningen av Homers Odysseen

Tilfeldig er det kanskje heller ikke at han velger  Fitzgeralds oversettelse (1961): “Sing in me, oh Muse, and through me tell the story” som understreker det musiske sterkere enn mange andre oversettelser. I utgangspunktet ligger det ikke noe annet enn «fortell» eller «si» i det greske ordet  «ENEPE», og det er derfor  mer standard  å bruke en variant av  «fortelle» som hos vår egen Østby  som oversetter dette med  «Muse, fortell om helten som flakket så vide …”  eller Garborg: «Songdis, fortel meg um mannen …». Skjønt Garborgs oversettelse av muse med songdis oppnår mye av samme effekten. Uansett er dette en viktig påminnelse om at vi ikke må glemme den musikalske dimensjonen ved mange antikke tekster.

 

 

 

Emneord: antikkresepsjon, Ovid, Bob Dylan, latinsk poesi
Publisert 8. juni 2017 13:29 - Sist endret 9. juni 2017 10:00

Ingen har hittil brukt kommentarfeltet til bloggen min. Jeg tester derfor herved ut om det faktisk fungerer rent teknisk og benytter samtidig anledningen til å vise til et blogginnlegg som min kollega på idehistorie som også har undervist I Bob Dylan Reidar Aasgaard gjorde meg oppmerksom på. Dette innlegget tar også utgangspunkt i Aftenpostens kommentar og har noen refleksjoner om Dylan og Odysseen.

Mathilde Skoie - 12. juni 2017 09:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere