Enda mer oversettelse!

Oversettelse er aktuelt på alle fronter for tiden. Fredag lanserte oversetterforeningen Norsk Oversetterleksikon  og i går lanserte Gyldendal bok nummer syv, åtte og ni i Kanonserien, en serie som tar mål av seg å oversette antikkens sentrale tekster til et levende og moderne norsk, med et seminar med tittelen «Enda mer antikk, takk!». Her er det mye å juble over.

Sankt Hieronymus. Oversetternes helgen er han blitt kalt ettersom han oversatte store deler av bibelen til latin og teoretiserte mye over oversettelse (ikke minst fordi han selv ble kritisert for dårlig oversettelse). Her malt av en viss Stefan Lochner (- 1451). Det finnes selvsagt mange fremstillinger av ham, men jeg liker denne spesielt godt da det gir meg en forestilling om hvordan han rent fysisk arbeidet med teksten for øye.

Oversettelse er helt essensielt for menneskelig kommunikasjon. Dette er kanskje tydeligst å se mellom språk, men vi har også oversettelse gjennom tid mellom en nåtid og en fortid. Man kan imidlertid gå enda mer grunnleggende til verks og argumentere for at når vi skal forstå andre så innebærer det alltid oversettelse, dvs. at vi oversetter det vedkommende sier til vårt eget språk. Oversettelse er på den måten en grunnleggende hermeneutisk prosess og det er på mange måter som en av de store hermeneutikerne i 20 århundre, Hans Georg Gadamer, påpekte, et mirakel at vi i det hele tatt forstår hverandre!

Oversettelse er også helt i kjernen av klassisk filologi og antikke studier generelt. Vi må oversette tekster ikke bare språklig, men også tidsmessig. Allerede i antikken oversatte og teoretiserte man over oversettelse, tenk f.eks. på Ciceros oversettelser av gresk filosofi. Og både som forskere og undervisere er første steg i fortolkningen alltid oversettelse, noe studentene på gresk og latin får erfare til gangs.

Hvis man ikke kan språkene selv, så må man stole på oversettere. Til de antikke oversetternes skarer hører både professorer og poeter, munker og gentlemen, autodidakter og hobbyfilologer. Jon Rognliens artikkel i Vinduet fra 2016 anbefales for en oversikt over et rikt typegalleri for oversettere generelt, mens Norsk oversetterleksikon vil bringe de enkeltes biografier frem i lyset (foreløpig få oversettere fra gresk og latin representert, men de kommer!)  Oversettelse er et møtested for akademia og «verden utenfor».  Det er derfor helt på sin plass at Norsk oversetterleksikon er et prosjekt eid avoversetterforeningen, men i redaksjonen sitter en blanding av oversettere og forskere fra UiO. Og mens Kanonserien har utgangspunkt i det klassiske filologmiljøet ved NTNU har vi også oversettere som selv er forfattere som f.eks. Johan Grip og Johannes Gjerdåker.

Men til tross for snakket om oversettelsens mirakel og det faktum at oversetterne til og med har sin egen skytshelgen i Hieronymus, så er det en utbredt oppfatning at man mister noe i oversettelsen – ja, rent ut sagt at det er noe suspekt ved hele oversettelsen.  Det kanskje mest kjente munnhellet om oversettere er det italienske uttrykket « Traduttore traditore» (oversetter, forræder). Eller den litt mer blomstrende franske sammenligningen mellom en kvinne og en oversettelse: "La traduction est comme une femme. Si elle est belle, elle n'est pas fidèle. Si elle est fidèle, elle n'est certainement pas belle".

Forræderi, trofasthet. Joda, det går alltid noe tapt i en oversettelse. En oversetter må gjøre valg og ikke minst prioriteringer.

Hvert eneste ord et resultat av valg.  På en workshop om oversettelse av og i antikken arrangert av prosjektet Traveling texts ved Universitetet I Oslo før jul sammenlignet den engelske filologen Oliver Taplin ti oversettelser av en passasje i Aiskhylos’ tragedie Orestien. Ikke en av dem hadde samme ordkombinasjoner i engelsk.

Og man må selvsagt gjøre prioriteringer: Skal man oversette metrisk legger dette visse føringer; skal teksten fremføres legges det andre føringer; hvor tilgjengelig skal oversettelsen være  osv. I oversettelsesstudier snakker man ofte om fremmedgjørende eller domestiserende oversettelser. En oversettelse er en bro mellom den andre og oss, men ønsker man å bringe originalen til oss eller oss til originalen?  Skal det lyde fremmed eller hjemlig? F.eks. skal underlige bilder bli stående eller skal man finne lignende metaforer? Et ekstremt eksempel fra workshopen i desember var fra en samisk bibeloversettelse der Jesus red inn I Jerusalem på et reinsdyr.

I praksis er det sjelden så ekstremt eller et enten eller. Og selv om noe går tapt, smertefulle valg tas og prioriteringer fattes, så får man da sannelig også noe på kjøpet ! Ja, et nytt verk - og en persons tolkning av en tekst (av og til kan selv forfattere tenke at oversettelsen er bedre enn originalen).

Oversettelsene får sine egne liv på egne premisser, ja – de blir egne dikt og går inn i nye litterære tradisjoner og bidrar til nye litterære språk. Som Kanonseriens akademiske redaktør, Thea Selliaas Thorsen, sa på lanseringen, er oversettelse av antikk poesi alltid samtidspoesi.

Et kjent antikt eksempel på dette er den romerske dikteren Catulls dikt 51 Ille mihi par esse deo videtur (Han synes meg lik en gud) . Dette diktet kan leses som et kunstverk helt på egen hånd, men er også en poetisk oversettelse av Sapfos fragment 31.

De tre siste ut i kanonserien er vidt forskjellige verk, en komedie av den romerske dikteren Terents (ca. 193/83-159  f.Kr.), gresk arkaisk lyrikk av den fragmentarisk overleverte dikteren Alkaios (født før 620 f.Kr), og romersk historie skrevet på gresk av Polyb (født ca. 200 f.Kr). Som gårsdagens lansering viste, er hver og en av dem argumenter for antikkens aktualitet (vi får se om det kan bli noen separate blogginnlegg etter hvert når jeg får kost meg med bøkene).  Og som historiografien jeg skrev om for litt siden, så er det også her damer som står bak; henholdsvis Iris Aasen Brecke, Ulvhild Anastasia Namtvedt Fauskanger og Bente Lassen. Sammen med bøkene utgitt av Thorleif Dahls kulturbibliotek, Platon- og Aristoteles-serien til Vidarforlaget og de øvrige forlagenes antikke innslag får vi stadig tilgang til mer antikk på norsk. Men ettersom oversettelser er tolkninger plassert i tid og rom vil vi alltid trenge flere oversettelser, så her kan det nesten aldri bli nok. Ikke minst er det viktig med oversettelser fra forskjellige ståsteder.

 

 

 

Personlig er jeg litt redd for å oversette. Som lærer og klassisk filolog kan jeg skrive opp og ned om hvordan passasjer kan være tvetydige eller oversettes sånn eller slik. Som resepsjonsforsker gir oversettelsene meg et rikt materiale for å se hvordan oversetterne har tolket og overført tekstene til sin tid. Men som oversetter må man bestemme seg for ett uttrykk og stå for det. Det krever sitt mot.

PS

Gyldendals lanseringsseminar var også en lansering av et nytt nummer av Vinduet om romerske keisere, men keiserne får ha meg unnskyldt. De får uansett ganske mye lys på seg om dagen, jf. angrepet på fremføringen av Shakespeares Julius Caesar i Central Park. I dette blogginnlegget var det oversetternes tur til å komme i rampelyset.

Emneord: Polyb, Resepsjon, Oversettelse, Historiografi, Alkaios, Terents
Publisert 22. juni 2017 14:43 - Sist endret 22. juni 2017 15:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere