Rejecting the classics?

Rejecting the classics var tittelen på en workshop ved UCL denne uken. Tittelen til tross endte seminaret mer opp som en feiring av antikken enn det motsatte. Snarere enn å avvise antikken eller de klassiske forbildene var det versjoner av den klassiske tradisjonen, fortellingene om antikken og metodene man brukte for å forstå antikken som ble avvist i de forskjellige foredragsholdernes eksempler.

 

Rejecting the Romans: Monthy Pythons klassiske sketsj er et glimrende eksempel på hvor vanskelig det er å avvise antikken. 

Som en motvekt til all hyllesten og relevansen av antikken som jeg har trukket frem i mine siste innlegg burde en rapport fra workshopen Rejecting the classics være en god motmedisin. Men interessante innlegg til tross, workshop´en endte opp med å minne om Monthy Python´s sketsj «What have the Romans ever done for us?».  Dvs. forsøkene på å angripe antikken i de forskjellige eksemplene endte svært ofte opp som en bekreftelse av antikkens verdi. Det var snarere fortellingene om antikken og metodene man brukte for å forstå antikken som ble avvist i de forskjellige foredragsholdernes eksempler. Antikken selv var simpelthen for viktig til å bli overlatt til de tradisjonelle eller rådende fremstillingene.

Et av de kanskje mest interessante innleggene handlet om en fascistisk triumfbue til ære for de carthaginske Fileni-brødrene nevnt i Sallusts verk om romernes krig mot den numidiske kongen Jugurtha (kap. 79), Arco dei Fileni. Denne buen skulle etter sigende stå der det var et alter over brødrene som valgte å bli begravet levende for sitt fedreland. Når Gadafi river ned denne fascistsisk triumfbuen på 1970-tallet  er det a) et spørsmål om det er fascismen eller antikken han vil til livs, b) et eksempel på at dette monumentet er verdt å bruke dynamitt på for Gadafi, og c) konsekvensen er paradoksalt nok at man ender opp nærmere det opprinnelige alteret som antageligvis var et monument av sand.

På samme måte ender den italienske forfatteren Alberto Savinios angrep på Dantes versjon av Odyssevs´siste reise i hans drama Capitano Ulisse (skrevet ca. 1924, fremført fremført 1938)  og Berthold Brechts spørsmål i hans korttekst  "Odyssevs og sirenene" (1925-33) rundt realitetene ved voksen Odyssevs puttet i ørene til sine menn for at de skulle  unngå å lokkes av sirenenes sang  med å stille viktige spørsmål til selve myten og dermed bekrefte dens verdi for tenkning. 

Publisert 23. feb. 2018 13:28 - Sist endret 23. feb. 2018 13:31
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere