En kvinnestemme fra antikkens Roma (?)

På selveste kvinnedagen er det på sin plass å trekke frem den eneste romerske kvinnelige dikteren vi har, nemlig Sulpicia. Skjønt er det hun som faktisk har skrevet de diktene som i dag anses som hennes? Og hva betyr det om disse diktene er skrevet av en kvinne eller mann?

 

En gjendiktning av Sulpicia fra 2014. Ideen postkort ligger snublende nær  Otto Gruppes teori fra 1838 om diktene som korte brev (Billets). På nettet ligger en oversettelse og en filmsnutt.

Rektor ved Høyskolen i Oslo påpeker i Aftenposten i dag 8. mars at kvinner siterer seg selv i mindre grad enn menn. Jeg skal derfor i dagens blogg uten blygsel sitere min egen forskning. Jeg var opptatt av filologiens hermeneutikk og ville skrive om filologiske kommentarer som lesninger. PÅ jakt etter et passende corpus, bladde jeg blant annet i Beyers litteraturhistorie og kapittelet om romersk litteratur skrevet av Gerhard Benz. Om en verselinje hos Sulpicia skriver han: «Hvor evig henrivende kvinnelig!» Hva var denne evige kvinneligheten i teksten? Og hvordan hadde filologer forholdt seg til dette? Her fant jeg mitt corpus og det ble både doktoravhandling og bok etter hvert.

 

Sulpicia omtales ofte i dag som den eneste kvinnelig forfatter fra antikkens Roma som vi har mer enn fragmentarisk bevart og innlemmes gjerne i antologier av kvinnelige forfattere, se f.eks. antologien til Josephine Balmer. Men slik har det ikke alltid vært og det finnes fortsatt forskere som tviler på at diktene som bærer hennes navn er skrevet av henne selv. Diktene har også blitt vurdert svært forskjellig – ikke minst farget av hvem man har ansett å være forfatteren. Dette har gitt en svært interessant resepsjonshistorie.

 

Diktsamlingen som i dag går under navnet Corpus Tibullianum deles gjerne inn i tre bøker. Mens de to første er skrevet i førsteperson av den augusteiske kjærlighetsdikteren Tibull (54-19f.Kr.), er den tredje boken en samling dikt med forskjellige dikteriske jeg-personer hvorav noen koblet til kretsen rundt Tibull og hans mesen Messalla. Blant disse finner vi seks korte dikt på til sammen førti verselinjer skrevet fra Sulpicias perspektiv (3.13.-18) som i dag oftest tilskrives Sulpicia selv. Mens de øvrige kvinnene i romersk elegi enten er utstyrt med psuedonymer eller er mytologiske figurer, er Sulpicia plassert i det augusteiske samfunn. Hun nevner i dikt 3.14 at Messalla er hennes onkel.

 

Selv om noen filologer hadde sådd en viss tvil om forfatterskapet av diktene i tredje bok tidligere, ble de frem til midten av 1800-tallet stort sett ansett for å være skrevet av Tibull som en del av en litterær lek med dikteriske personae ikke ukjent for genren romersk elegi. Men i 1838 foreslo en tysk kommentator, Otto Gruppe, at diktene faktisk var skrevet av et knippe forskjellige forfattere og at diktene 3.13-18 var skrevet av Sulpicia selv. Ettersom vi ikke har noen eksterne kilder er all argumentasjon basert på lesningen av diktene selv. Gruppe beskriver i sin kommentar hvordan han i sin lesning var inspirert av forholdet mellom Goethe og Bettina Arnim. Goethe skrev nemlig lengre dikt basert på von Arnims dikt (Goethes Briefwechsel mit einem Kinde). I tredje bok av Corpus Tibullianum finner vi nettopp en gruppe på fem lengre dikt skrevet både om Sulpicia og i Sulpicias navn (3.8-12) i tillegg til disse korte Sulpicia-diktene. Mens de korte diktene kan bære preg av å være små dagboksnotater på vers, er de lengre diktene mer elaborerte – særlig med tanke på elegiske topoi, metaforbruk og mytologi. Disse diktene passet dermed skjemaet Goethe/Bettina von Arnim som hånd i hanske, og Romas første kvinnelige dikter ble født.

 

Teorien slo straks an. Men samtidig tapte diktene mye av sin litterære verdi. Diktene gikk fra å ha vært Tibulls mimesis av en ung romerinne, til å bli «virkelige småbrev (Billets) fra Sulpicias tandre hender». Mens deres historiske verdi steg, sank deres litterære verdi. Diktene kunne til og med bli ansett som direkte dårlige (en kommentator i det 20. århundre spør, ”One might wonder why she bothered with verse at all”). Passasjer som tidligere ble sett på som originale, ble nå sett på som eksempler på en som ikke var så trent i å skrive latin. Samtidig ble også Sulpicias seksualitet mer problematisk. I siste verset av dikt 3.13 skriver hun at hun har «vært med» sin elskede, en typisk eufemisme for å ha hatt sex. Gruppe foreslår følgelig at hun faktisk giftet seg med sin elskede Cerinthus ved å blande inn flere dikt fra Corpus Tibullianum i sin fortelling.

 

Forventninger til kjønn fortsetter å farge resepsjonen av Sulpicia. Oppfatning av kjønn og seksualitet er ideer som relativt lett lar seg plassere i tid og rom og dermed fungerer som en type lakmus test for de forskjellige fortolkningenes historisk situerthet. For mer om dette, se min bok Reading Sulpicia. Commentaries 1475-1990 (Oxford University Press 2002). Kjønn og seksualitet er også viktig i tolkning av det øvrige elegiske corpus. Hovedoppskriften i romersk kjærlighetsdiktning er en mann som beskriver sitt forhold til en elskede i forskjellige faser av en kjærlighetsaffære. I dette forholdet skaper mennene en slags opp-ned verden, der de er slaver av sine kvinner (skjønt de har jo som skrivende faktisk bukten og begge endene). Hva skjer når en kvinne kommer inn i denne verdenen og inntar rollen som elegisk elsker? Dorothy Parker har en herlig fantasi av et svar til dikteren Catull fra hans elskede Lesbia (lenke). Hos Sulpicia har vi muligens et ”ekte svar”. Men er det det? Forskerne er altså fortsatt uenige (for en statusrapport, se min artikkel «The woman» i Thea Selliaas Thorsen (red.), The Cambridge Companion to Latin Love Elegy (2013).

 

Men nå er det på tide å la leseren selv få gjøre seg opp en mening. Her følger det som ofte blir omtalt som Sulpicias programerklæring, dikt 3.13. som er det første og lengste av de korte diktene -  i Henning Hagerups oversettelse fra essaysamlingen Vinternotater (Tiden Norsk Forlag 1998) etterfulgt av den latinske teksten.

 

 

Endelig kommer en kjærlighet av et slikt slag at jeg ville skamme meg

mer over at ryktet sa at jeg skjulte den enn over å røpe den til noen.

Gudinnen fra Cythera, som lot seg bevege av sangene mine,

har ført ham til meg og plassert ham i min favn.

Venus har oppfylt sitt løfte: La dem fortelle om min glede

som det sies ikke har hatt noen glede selv.

Jeg skulle ønske jeg slapp å forsegle brevene

for at ingen andre skal lese dem først,

men jeg fryder meg over å synde og misliker å glatte mine trekk

mot ryktet: Så bare fortell om vårt verdige møte.

 

Tandem venit amor, qualem texisse pudori

     quam nudasse alicui sit mihi fama magis.

exorata meis illum Cytherea Camenis

     attulit in nostrum deposuitque sinum.

exoluit promissa Venus: mea gaudia narret,

     dicetur si quis non habuisse sua.

non ego signatis quicquam mandare tabellis,

     me legat ut nemo quam meus ante, velim,

sed peccasse iuuat, uultus componere famae

     taedet: cum digno digna fuisse ferar.

 

Emneord: Sulpicia, kjønn, kvinner, antikkresepsjon
Publisert 8. mars 2017 10:47 - Sist endret 9. apr. 2018 12:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere